– Den som kjører sund, må skru. Det er mottoet vårt, sier Arnt Isaksen, fagarbeideren på Miljø, park og idrett.
Vi står i et garasjeanlegg i Kaiskuru. Isaksen peker på en stor maskindel på gulvet. Knokkelen er en aksling fra ei tråkkemaskin. Det gir slitasje å tråkke skiløyper i Nordlysbyen, så kommunens to tråkkemaskiner må ofte repareres, sier han.
– I dag starter vi mot Røstan med bymaskina, den minste, laget i Italia. Hans kollega Helge Helgesen har startet med den store tyskproduserte i retning Mobrinken i Tverrelvdalen.
– Inkludert byløypa har vi 4,5 mil løype å tråkke. Tar vi med alle sløyfene blir tallet 10 mil. Jeg tror ingen kommuner i landet legger ned så mye ressurser i dette folkehelsearbeidet som Alta, sier Isaksen. Byløypa er helt unik, og betyr at Isaksen og dem slipper å sløse tid og penger på å laste tråkkemaskin på trailer og frakte den fra lysløype til lysløype.
OL-standard
Byløypa tråkkes med en snittfart på under ti kilometer i timen. Det er mange steder trangt mellom trær og langs gjerder, og vi tas til bortgjemte veier og stier. Foran oss er løypa nedsnødd og preget av vindfokk og ferdsel, bak oss er det drømmeforhold. Isaksen sier at det er de selv som har lagt opp til slik standard.
– Vi koster og polerer til en hver tid. Nesten Ol-løyper, sier Isaksen, som før vi når BUL-hallen har fått ulike telefoner fra folk som lengter etter å få nærområdet sitt tråkket på. Unger kommer jublende når vi passerer skoler, og Isaksen hilser i øst og vest. Han sier at tråkkevolumet har økt. Det er ny løype til Saga, skoler og idrettslag har cup og renn i ett, de tråkker |Bæskadesrennet, Gågata til Finnmarksløpet, Sarvesløypa i påsken samt ved dårlig skiføre i byen, og mye mye mer. Pærer skal skiftes, stolpes rettes opp, og på sommeren er det beitepussing av løypene, samt drift av Altas over 100 kommunale lekeplasser.
Holde farta
– Det gleder meg like mye å se ei gammel dame på 80 gå tur i løypa, som å se eliten, sier Isaksen.
Vi passerer en issvull før en nedoverbakke.
– Blåis i skråhall er verst. Da er det om å holde på farta, ellers glir maskina sideveis på beltekammene, sier Isaksen. Velte gjør den aldri, men kræsj i trær har hendt. Skjulte steiner og røtter er til plage, og Komsas mange knauser er en utfordring å navigere i dårlig sikt. Det eneste de ikke tråkker, er isdekte vann.
– En gang i Sarves trodde jeg det var myr, og gikk gjennom isen. Heldigvis var det grunt, sier Isaksen, som sier at beste oppskrift er å ta tiden til hjelp.
– Folk smiler bestandig. De vet at nå blir det utrolig gode løyper, sier Isaksen, idet vi svinger innom Prix i Gakori for en flaske brus til nista. Før ferden videre langs foten av Skoddevarre mot Røstan.
– 100 prosent enighet
Det er full politisk og administrativ enighet; Alta kommune skal være en folkehelsekommune som satser stort på godt løypenett.
Fantasi og iver har over tid gjort våre skiløyper til helårsløyper, og Byløypa Nordlysbyen er unik og knytter samtlige boligområder opp mot løypenettet. Vi er på landstoppen i denne typen folkehelsetiltak, sier Per Erik Bjørnstad, avdelingsleder for Miljø, park og idrett.
– Å gå på beina er det viktiste bidraget til god folkehelse, og forskning viser at nærhet til løyper og turområder betyr alt. Der er Alta unik, sier han.
Alta vokser, og trenger høykompetente folk. Man flytter ikke nordover fra Bodø eller Tromsø hvis tilbudet etter arbeidsdagens slutt er svakt på det nye stedet.
– Fritidstilbudet er avgjørende. Det får innbyggerne til å trives, og lokker til seg flere, sier Bjørnstad, som skryter av Arnt Isaksen og hans to deltidsansatte kolleger på tråkkemaskinene.
– De yter mer enn vi kan forvente. Vi er veldig fornøyd med jobben de gjør, sier lederen.
Kunsten med god tråkking er å velge ut i fra vær og føre. Det er fort å tråkke feil og gjøre skade på løypas levetid.
– Det er ekstremt erfaringsbasert. Og gutta våre har erfaring som få andre, sier Bjørnstad.