De samiske røttene strakk seg til overflaten da Marianne Vorren Wilhelmsen ble voksen.

Som barn og ungdom kom de samiske røttene i bakgrunnen. I dag er røttene, og kanskje spesielt samisk håndverk (duodji) og koftesøm, blitt hennes livsprosjekt

– Det var nesten så jeg kysset Kirsten Utsi, hun som holdt kurset, så glad ble jeg da jeg var ferdig med min første kofte, sier Marianne.

I dag syr hun kofter til andre på bestilling. Selv om hun gjerne kler opp familien sin til hverdag og fest med sine egenproduserte kofter, er det ingen selvfølge at hun skulle begynne å sy selv.

– Jeg har alltid holdt på med en eller annen form for håndarbeid, så jeg vet at det kommer lett til meg, men alt jeg kunne sy før jeg begynte på koftesømkurset, var rett søm. Heldigvis for meg var det dét som var kvalifikasjonskravet. Ja, og så kunne jeg legge opp gardiner da, forteller hun smilende til Altaposten.

Skreddersyr

I dag har den energiske damen sydd et tyvetalls kofter siden hun avsluttet kurset for halvannet år siden.

– Det var så deilig å beherske håndverket, det å kunne sy sin egen kofte. Kofta har utviklet seg i flere hundre år. De første koftene var gjerne hvite eller grå, for ettersom det i tidligere tider ikke fantes muligheter til å farge plaggene, måtte de forholde seg til naturens egne farger. Og for å dekorere plaggene tok de det de hadde for hånden og det som fantes lokalt.

I dag rekonstruerer vi de gamle koftene og har mange muligheter når det kommer til pynt og farge.

– Men, fortsetter hun med bestemt mine.

– Det finnes grunnregler for fasong og mønster. De skal man vite om og ha respekt for. Man må gjerne utfolde seg kreativt og jobbe med eget design, men det er lettere å ta valg når man er bevisst på hva man gjør.

Marianne får ikke understreket nok hvor viktig det er at hver enkelt kofte skal sys med øye for den som skal eie den. Samtidig som kofta skal følge et grunnmønster må man kunne gjøre de justeringer som er nødvendige.

– Det var noe jeg lærte av Kirsten Utsi, det å klippe og måle etter fasong. Jeg skreddersyr koftene, for en god kofte skal fremheve det beste ved deg og du skal kunne bære den med stolthet.

ALTAKOFTA: Marianne kler gjerne opp familie og venner med sine egenproduserte kofter, som altakoften hun poserer stolt sammen med venninnen Tina Pettersen Engseth og sin datter på fire, Ane Isabella. Altakofta heter også Loppa/ Kvænangenkofte da det er den samme kofta. Foto: Freddy Larsen

Lykketreff

I dag er tretti- fireåringen, som er bosatt i Alta med mann og tre barn, stolt og bevisst på sine samiske røtter. Men det har ikke bestandig vært slik.

Under oppveksten i Langfjordbotn og Sør- Varanger kom det samiske mer i bakgrunnen. Selv med samisk blod fra både mors- og farssiden brusende i årene var og følte hun seg norsk og familien var på mange måter et produkt av fornorskningspolitikken som staten satte i gang på 1800-tallet.

På begge sidene var familiene preget av at generasjonene gradvis hadde lagt bak seg noen av de «synlige» markørene på samiske tradisjoner, for eksempel koftebruken og det samiske språket.

Dette er noe Marianne gjerne vil ta tilbake og få frem i lyset. Likevel må man nesten se det som et magisk lykketreff at hun fikk en så sterk tilknytning til sine samiske røtter i tenårene.

Skatten

Som femtenåring fant den kunstneriske og kreative jenta ei gammel kiste på loftet. Den hadde tilhørt oldemor Inga.

Spent åpnet hun den gamle kisten. En samisk bibel, fangstredskaper og oldemors kofte var blant skattene kisten inneholdt.

Dette, kisten, skatten, tente en indre glød om å ønske seg mer kunnskap om sin samiske bakgrunn. Om sine egne røtter.

Etterhvert gikk det også opp for henne at dess mer kunnskap hun tilegnet seg om sin bakgrunn, dess mer ville den påvirke hennes fremtid.

RYPEFJÆR: Marianne bruker gjerne det hun finner i naturen. Rypefjær blir til vakre øredobber når hun har bearbeidet dem litt. Foto: Freddy Larsen

Full av energi

Marianne er energisk. I tillegg til interessen for samisk håndverk og lærer ved Sandfallet Ungdomsskole er hun treningsinstruktør ved Spenst.

– Det passer meg perfekt. Håndarbeidet er som meditasjon å regne. Da kan jeg sitte og filosofere og bare nyte roen som arbeidet gir meg, mens jeg i tillegg får utløp for den kreative energien. Men det er jo veldig stillesittende da. Jobben som treningsinstruktør er et perfekt supplement til håndarbeidet for på treningsstudioet får jeg utløp for det resterende av den oppsamlede energien.

Kunnskapstørst

Denne energien har også ført til at den uredde jenta tilegner seg kunnskap fort. Men selv om ønsket var stort, kunne hun ikke det samiske språket da hun begynte på Alta videregående skole.

På skolen fikk hun imidlertid flere samiske venninner. De gikk godt overens og hadde mye moro i lag, men etter en stund fikk hun beskjeden: «Det er greit at du henger med oss, men vi er litt lei av å prate norsk».

– Jeg forsto dem veldig godt, for norsk er jo ikke morsmålet deres, samtidig som jeg øynet en ørliten mulighet til å lære meg samisk selv, nå som venninnene mine skulle prate samisk hele tiden.

Den kunnskapstørste jenta brukte alle sine sanser. Lyttet og lærte. Sakte, men sikkert begynte hun å forstå hva venninnene pratet om og snart deltok hun selv i samtalene med ord og ufullstendige setninger.

– Selv om jeg tok språket relativt fort tok det tid før jeg turte å føre en samtale på samisk med ukjente. Og det grammatiske er vanskelig.

SKINNSØM: Gamle skinnjakker blir til nye skinnvesker Foto: Freddy Larsen

Samisklærer

Men når Marianne går inn for noe går hun inn i det med hele hjertet. Etterhvert ble språket såpass godt at hun ble oppfordret til å skaffe seg de formelle papirene på sine nyervervede språkkunnskaper.

Hun kastet ikke bort tiden. I dag har hun eksamen i et studie som tilsvarer femten studiepoeng og jobber hun som samisklærer ved Sandfallet Ungdomsskole.

– Ja, er det ikke fantastisk. Jeg er lærer i faget Samisk 3, altså for dem som ikke har samisk som morsmål.

Varmer i hjertet

Men det var oldemors kiste som ble det store vendepunktet. Og da Marianne og søsteren fikk rekonstruert og sydd opp oldemor Ingas kofte til seg selv, tok gløden som oppsto fra kistefunnet fullstendig fyr.

– Den var så vakker og vi var så stolte. Det var da jeg fikk denne lidenskapen for samisk håndverk over meg. Jeg ville skape selv. Jeg ville lære meg håndverket og ta i bruk tradisjoner som en gang hadde vært i min families eie.

Hun forteller videre at det varmer skikkelig i hjertet å se at flere vil ta del i å holde liv i de samiske tradisjonene.

– Spesielt den sjøsamiske kofta har vært borte i lang tid, men nå ser man at ikke bare unge, men også voksne, bærer den flotte kofta med stolthet.

Stolt tradisjonsbærer

Marianne har alltid holdt på med et eller annet håndverk. Tegning, maling eller strikking.

Som barn ble hun oppmuntret til å utvikle det kunstneriske og kreative hun hadde i seg og bare skjebnen ville det annerledes da hun hadde pakket flyttelasset og var klar for utdannelse ved en kunstskole i hovedstaden.

Hun ventet sitt første barn, Henrik, som i dag er 14 år. Med ansvaret for et lite barn ble det nødvendig med en mer solid plattform enn det studenttilværelsen i Oslo kunne tilby.

Men selv om kunstutdannelsen aldri ble påbegynt har hun fortsatt med sine kreative uttrykk.

Nå gjennom samisk håndverk og kofte- søm.

I voksen alder ble de samiske røttene viktige for Marianne Vorren Wilhelmsen. Nå skreddersyr hun kofter. – Det er da jeg finner roen, sier hun. Foto: Freddy Larsen