– Det er vanskelig å lage film om en hovedperson som er død. Det tok flere år før jeg forstod hvordan, sier den svenske regissøren Gunilla Bresky.

I kveld på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) presenterer hun filmen om Nils-Aslak Valkeapää, også kjent som Aillohas eller Ailu, for aller første gang.

Solens sønn

Selv om hun lenge slet med å finne filmens rette form, var Gunilla Bresky aldri i tvil om hva den skulle hete:

– Tittelen kom først. Ifølge samisk mytologi er samene solens barn. Og Valkeapääs litterære hovedverk heter «Solen, min far». Tittelen på min film måtte dermed bli «Solens sønn», smiler Bresky, som kan glede seg over utsolgt hus i kveld.

Filmen har fått æren av å åpne TIFFs «Film fra nord»-program, og skal vises ytterligere tre ganger i løpet av festival-uka. Senere vil den bli vist på NRK.

Det løsnet i Lassagammi

– Filmen har vært inni hodet mitt i 15 år. Men det er først de tre siste årene det har løsnet. I 2013 fant jeg endelig ut hvordan jeg skulle fortelle historien, sier Gunilla Bresky til Altaposten.

– Da dro jeg nemlig til Lassagammi, huset hans i Skibotn. Det var der jeg forstod.

Sju venner forteller

Til huset Lassagammi - som nå styres av en stiftelse og leies ut til kunstnere - inviterte Gunilla sju av Ailus venner.  Blant dem Synnøve Persen (kunstner og poet), Harald Gaski (litteraturviter og forfatter), Åsa Simma (regissør og skuespiller), Seppo «Baron» Paakkunainen (komponist) og Ole Henrik Magga (tidligere sametingspresident). Der, i boligen som multikunstneren selv tegnet og fikk reist noen år før sin død, ble Gunilla Breskys film skapt.

– Jeg har flettet sammen vennenes minner og arkivmateriale fra blant andre NRK og SVT. Slik forteller jeg historien om en mann som er én av Nordens største kunstnere de siste 100 år.

– Han var et ikon

– Hvem ønsker du å nå med filmen?

– Alle dem som aldri har hørt om Nils-Aslak Valkeapää. «Ailu» fortjener å bli husket og elsket av nye generasjoner. Hans kunst og musikk er tidløs. Som multikunstner og menneske ble han far til hele den nye samiske kulturelle bevegelsen. En inspirator og mentor som alle så opp til, sier Bresky.

Den svenske regissøren tenker seg litt om, og går enda lenger:

– I den samiske verden er Ailu et ikon. Nærmest en gud. Jeg ønsker å vise verden hvorfor.

Multikunstneren

Valkeapää er mest kjent for sin poesi. I 1991 ble han belønnet med Nordisk råds litteraturpris. Men Gunilla Bresky velger å fokusere på Valkeapääs allsidighet:

– I tillegg til å skrive poesi som ikke stod tilbake for noen, var han en stor komponist. Han var også kunstmaler og kunstfotograf. Og han var skuespiller (spilte blant annet i «Veiviseren» - red.). Han behersket alle kunstformer.

Venn og samarbeidspartner

Gunilla Bresky har selv samarbeidet med Valkeapää over flere år.

– Det startet med «Fuglesymfonien». Jeg ble produsent på den, forteller Bresky om det som er tidenes kanskje eneste symfoni uten musikkinstrumenter.

– Det er kun fuglekvitter, lyden av vann, lyden av reinsdyr, lyden av torden og så videre. Ailu satte dette sammen til en vakker symfoni - som holder den dag i dag, sier Bresky.

Hun og mange andre mistet en venn, inspirator og samarbeidspartner da Nils-Aslak Valkeapää døde i 2001 - på besøk hos venner i Finland etter en reise til Japan, der han var høyt elsket for sin kunst.

– Han var utsatt for en stygg bilulykk i 1996, som preget hans siste fem leveår. Han klarte å fortsette å jobbe, men ulykken tok fra ham musikkminnet. Han klarte ikke å joike mer, forteller Bresky.

Prisvinner i 2015

For to år siden deltok hun på TIFF med filmen «Jag stannar tiden». Filmen, som vant festivalens Don Quixote-pris, handlet om den sovjetiske fotografen Vladislav Mikosja. En ung filmfotograf som dokumenterte krigens grusomheter under nazi-Tysklands invasjon av hjemlandet hans.

– Jeg har vært på mange festivaler med den filmen. Også i Russland, hvor jeg fikk så mange hilsener at hotellrommet mitt så ut som en blomsterbutikk. Jeg tror det stemmer at alle har godt av å se seg selv med andres øyne. Russerne satte iallfall pris på det, sier Gunilla Bresky.

Nå har hun satt sin svenske lupe på en finsk-samisk multikunstner med evige bånd til Norge.