Skolestyret i Kautokeino vedtok i 1953 et forbud mot joik, noe ei ny bok av Ola Graff ved Norges arktiske universitet tar for seg som tema. Han beskriver forbudet mot joik i Kautokeino, slik det ble vedtatt og hvordan forbudet ble praktisert. Han beskriver «forbud mot et av de mest særprega og karakteristiske samiske kulturuttrykkene, joiken». I boka kommer det fram at det ble gjort fire vedtak med totalforbud mot joik. Et forbud som i følge Graff på mange måter framstått som et paradoks, «absurd og uforståelig», skriver han.
At Graff har valgt å skrive om joikeforbudet kan man forstå når man leser hans forsknings-cv, der han i flere hovedarbeider om samisk musikk har skrevet om disse emnene:
«Joik som musikalsk språk» (Monografi 1986). Magistergradsavhandling om joikemusikkens mulighet til å formidle mening.
«Om kjæresten min vil jeg joike» (Monografi 2004). Utforskning av en utdødd sjøsamisk joikekultur på nordkysten av Finnmark.
Musikalsk strukturanalyse av joik, gjort gjennom flere ulike artikler (1986, 2007, 2012).
«Forbudet mot joik i skolen i Kautokeino». Som nå er gitt ut på forlaget Davvi girji i 2016. Musikketnologisk, historisk analyse av kulturutvikling i etterkrigstida i Kautokeino.
Det som kanskje er mest interessant i det som Graff skriver, er at på den tida da joiken manifesterte seg som et definitivt kulturuttrykk, ble forbudet på sett og vis skjerpet ved at man gjorde nye vedtak som til slutt endte i Stortinget.
Graff går i rette med en rekke av avisartiklene som ble produsert i og rundt den tidsepoken da joikeforbudet var mest omdiskutert. Han skriver at mye baserer seg på feil, eller tvilsomme påstander.
«Det er forbausende hvor mye feil eller unøyaktig informasjon som spres, også av tildels seriøse kilder», heter det i boka.