Mandag ble Berlin rammet av det myndighetene tror var en terroraksjon. En trailer ble styrt med overlegg, i høy fart, rett inn i en menneskemengde på julemarkedet på Breitscheidplatz ved Gedächtniskirche.
12 mennesker omkom og flere ble skadet.
Rett ved barndomshjemmet
Massakren skjedde kun minutter unna Dagmar Dahls barndomshjem, hvor hun for øyeblikket er på juleferie.
– Jeg er enda satt ut av dette. Det er helt uvirkelig at dette har skjedd her, på mitt hjemsted. Jeg har gått forbi her utallige ganger, og i går passerte jeg forbi der traileren kjørte inn i menneskemengden, bare timer før hendelsen.
Skulle på julemarkedet
Dahl, som har bodd tre år i Alta og for tiden bor i Bodø, forteller til Altaposten at hun skulle vært på akkurat dette julemarkedet nøyaktig på tidspunktet da terroraksjonen skjedde.
– Jeg hadde planer om å dra på et annet julemarked sammen med noen venner, og bestemte meg for å besøke julemarkedet ved Gedächtniskirche før jeg skulle møte vennene mine. Men aller først måtte jeg gjøre ferdig noen julepakker som skulle sendes med posten, fire til venner og venninner og en til min tante som bor i Storbritannia. Men så var jeg fri for teip, og penna ville ikke fungere, så jeg brukte tid på å finne det jeg trengte for å få pakket ferdig. Tiden løp fra meg, og jeg fant ut at jeg ikke ville nå å besøke julemarkedet ved Gedächtniskirche, så jeg lot det bare være, sier hun.
Trodde det var ulykke
Kun minutter etter at Dagmar gikk om bord i bussen i retning mot det andre julemarkedet, i Charlottenburg, møtte hun en rekke politibiler.
Like etter kom det flere ambulanser kjørende forbi.
– Det skjer ganske mye i Berlin, så jeg tenkte at det kunne ha vært en større ulykke eller noe slik.
Dahl traff på vennene sine, og det var først da en venn av dem ringte en av de i følget at hun forsto hva som hadde hendt.
– Først trodde man det var en ulykke, der en person var død. Men så begynte vi å få oppdateringer. Vi møtte deretter på tungt bevæpnet politi og ble vist bort fra julemarkedet. Folk opptrådte rolig, og politiet var også behersket, så det var ikke noen panikkstemning. Men vi forsto jo etter hvert hvor alvorlig dette var, sier Dagmar.
Rar stillhet
Da hun tok bussen tilbake møtte hun på flere politisperringer, og gikk derfor av et stykke unna barndomshjemmet ved Gedächtniskirche.
– Jeg gikk hjem via noen sidegater. Det var en helt rar stemning i området. Veldig stille sammenlignet med normalt.
Mange tilfeldigheter
Først etterpå, etter å ha satt seg ned, forsto Dagmar at hun egentlig skulle vært midt oppi det hele:
– Jeg skulle faktisk vært nøyaktig der, nøyaktig da dette skjedde. Men takket være de fem julepakkene – den tomme teiprullen og penna som ikke fungerte – så ble det ikke slik. Dessuten møttes vi på det andre julemarkedet heller enn det ved Gedächtniskirche fordi jeg vet at de selger en spesiell type sjokolade like ved der det andre julemarkedet er. Så her var det mange tilfeldigheter ute. Jeg fikk en «herregud»-følelse; her er det så mange tilfeldigheter som fører til at livet blir enten svart eller hvitt. Jeg vet jo ikke om jeg skulle vært blant ofrene, men jeg ville vært svært tett på hele hendelsen. Jeg har derfor bedt min tante og mine venner og venninner om å sende noen ekstra tanker til de som dessverre omkom i denne tragiske hendelsen. For jeg skulle vært midt oppi massakren – jeg kunne endt opp som et av ofrene, sier en preget Dahl til slutt.