Fort George ligger på en høyde over Grenadas hovedstad, med god utsikt over byen og havnen. Borggården er tilnærmet kvadratisk. Jeg stiller meg med ryggen til restene av murhuset, som ble totalrasert under tornadoen Ivan i 2004. Selv fra denne avstanden på omtrent 20 meter kan jeg se merkene etter kuler i muren midt i mot. Foran denne muren ble daværende statsminister Maurice Bishop, hans gravide samboer og de fleste av de øvrige medlemmene av hans regjering henrettet ved skyting 19. oktober 1983.
Ronald Reagan var president i USA i 1983, da USA invaderte Grenada. Den militære aksjonen for å få kontroll med styret i landet etter et kommunistisk statskupp vakte internasjonal oppmerksomhet, og ble et par måneder senere kraftig kritisert i FN av et overveldende flertall av medlemslandene.
Jeg tror ikke at jeg hadde hørt om Grenada før USA invaderte landet, men tenkte den gang at USAs militære operasjon i en knøttliten øynasjon i det karibiske hav var et overgrep mot det nasjonale selvstyret, men i USAs ånd, på linje med det som hadde skjedd i Chile 10 år tidligere. Her skulle egne interesser forsvares, koste hva det ville.
Når vi nå kjører rundt på øya fra hovedstaden St George, der vi har kommet i land, er det lite som gir assosiasjoner til tidligere krigshandlinger. Guiden vår, Donarie, som er i femtiårene og helst vil at vi skal kalle henne Don, forteller om et samfunn som på utrolig vis har klart å reise seg igjen etter at tornadoen Ivan den grusomme traff øya med så stor kraft i 2004 at over 90 prosent av alle husene ble totalskadd.
Donarie forteller oss at en økende andel av Grenadas inntekter skyldes turisme. Stadig flere cruiseskip kommer til øya. Den internasjonale flyplassen som ble bygd i 1983 har også bidratt til flere besøkende.
Grenada, som tidligere hadde vært en kronkoloni under Storbritannia, fikk sin selvstendighet 7. februar 1974. En av de sentrale forkjemperne for selvstendighet, Eric Gairy, ble landets første statsminister. Dessverre benyttet ikke Gairy anledningene han fikk til å skape internasjonal tillit til det ny regimet. Fra FNs talerstol tok han til orde for at FN burde bruke penger på UFO-forskning og på kartlegging av de mystiske omstendighetene rundt skipsulykkene i Bermudatriangelet. Naturlig nok fikk han ingen gehør for dette.
Mens Gairy var utenlands i 1979, sørget bevæpnede opprørere, støttet av opposisjonspartiet NJM (New Jewel Movement) for å styrte det sittende regimet. Den nye statsministeren etter kuppet het Maurice Bishop, en Londonutdannet jurist, som også var selverklært kommunist.
Donarie viser oss rundt på Grenada, og snakker stolt om hjemlandet sitt. Grenada har hentet store deler av inntektene sine fra salg av krydder, og var på et tidspunkt verdens neststørste eksportør av muskat. Don forteller at tornadoen i 2004 førte til at over 70 prosent av alle avlingene gikk tapt. Selv nå har Grenada ikke klart å hente tilbake tapte markeder på grunn av skadene tornadoen påførte landet.
Det er likevel imponerende hva den lille nasjonen har klart, i et tatt samarbeid med nabolandene i det østlige Karibien. Alle privathus er gjenreist, stort sett med bedre kvalitet enn før Ivan den grusomme rammet øya. Offentlige bygg er rustet opp og forretningsbygg er modernisert.
Hovedstaden St George, med sine drøye 30.000 mennesker, er et spennende lite bysamfunn, med åletrange, svingete og bratte gater, tettpakket med biler, som på forunderlig vis likevel klarer å komme seg fram mellom flokker av mennesker som bare unntaksvis har et fortau å ty til når de skal bevege seg gatelangs. Men gatene er rene, tiggerne er få, og opplevelsen av å bevege seg i utrygge omgivelser er totalt fraværende. Tvert i mot spør flere innbyggere uoppfordret hva vi synes om hjemlandet deres, med fromme ønsker om at vi en dag kommer tilbake.
Turen med Donarie er i ferd med å ta slutt, uten at hun har snakket om henrettelsene i 1983 og den påfølgende USA-invasjonen. Jeg spør henne om hun kan si noe om hvordan hun opplevde denne tiden.
Don sier at de fleste grenadiere (grenadinere er fra naboøya Grenadinene) føler skam over denne tiden, tidligere også iblandet frykt for at det kunne ha konsekvenser å si for mye. Men frykten er over nå, selv om skammen er tilbake.
Don har fem brødre på Grenada. Alle fem ble i 1983 utkommandert av kuppmakerne til å delta i hærstyrken for å støtte det sittende kommunistregimet. Da moren hennes protesterte fikk hun beskjed om at hun ville bli skutt dersom hun motsatte seg at sønnene hennes ble mobilisert som soldater. Både Don og resten av familien fryktet for deres liv i tiden som fulgte, men alle vendte tilbake i live. Don forteller at fortsatt kan ingen med sikkerhet si hvem som sto bak likvideringen av statsminister Bishop og en rekke av hans regjeringsmedlemmer.
Jeg leser at Bishop forsøkte å balansere på en stram line mellom støtte fra Castroregimet på Cuba og å unngå konflikt med USA gjennom ikke å nasjonalisere utenlandske selskaper, slik Salvador Allende gjorde i Chile. Bishop klarte denne balansegangen ganske bra i fire år, og hentet støtte i Europa, blant annet ved å besøke kommunistregimer i Øst-Europa.
Men i 1983 mente tidligere støttespillere av Bishop at politikken han førte ikke var kommunisme i egentlig forstand. Spesielt et medlem av hans egen regjering, Bernhard Coard, bidro til avsettelsen av Bishop ved å få satt ham i husarrest. Befolkningen var imidlertid på Bishops side, og fikk ham 19. oktober 1983 ut av husarresten.
Samme dag ble både Bishop, hans gravide samboer Jacqueline Creft (som også var utdanningsminister) og en rekke andre regjeringsmedlemmer arrestert og ført til Fort George, der de ble stilt opp mot muren i borggården og skutt. Hvem som faktisk skjøt har aldri blitt klart. USA invaderte Grenada 25. oktober 1983, hvorpå kuppmakerne ble arrestert, og nye demokratiske valg avholdt i desember 1985. Bernhard Coard, hans kone og en rekke andre kuppmakere ble dømt til døden. Dommene er senere omgjort til livsvarig fengsel. Coard slapp ut av fengsel i 2009, men har ikke vært politisk aktiv etter frigivelsen.
Etter å ha sagt farvel til Don drar vi opp til Fort George og beveger oss inn i borggården. Det er kulehull å se en rekke steder i muren. Også en metallstolpe som det er festet en basketballkurv til er truffet av streifskudd.
På nært hold ser Grenada ganske annerledes ut enn gjennom nyhetssendingene i 1983. Historien om revolusjonen, de påfølgende likvideringene av regjeringsmedlemmer og USAs intervensjon i 1983 gir meg assosiasjoner til Erik Byes vise ”Vår herres klinkekuler.” Grenada angikk oss egentlig ikke i 1983, bare det vi oppfattet som USAs overgrep.
Men var det et overgrep? På nært hold må jeg i ettertid medgi at det kan det virke som om USAs intervensjon i Grenada, i motsetning til i Chile, har bidratt til ro, stabilitet, og reelt folkestyre i landet.