I forlengelsen av protesten med reinhodene har Pile O` sàpmi og Màret Ànne Sara fått med seg en rekke samiske kunstnere, som donerer vekk kunstverk for å sikre rettsprosessen til Jovsset Ante Sara. Kunstverkene er alt fra bilder, malerier, smykker og tørkler til musikk og bøker.
– Frykten er at rettsprosessen skal stoppe opp fordi man slipper opp for penger og jeg er derfor utrolig glad for at så mange kunstnere har sagt ja til å være med på kunstlotteriet, sier Màret Ànne, som selv bidrar med flere av sine egne bilder.
Den grådige dragen
Øvrige kunstnerne som har kastet seg inn i rettighetslotteriet er Hans Ragnar Mathisen, Anders Sunna, Britta Marakatt, Josef Halse, Hilde Schanke Pedersen, Suohpanterror, Maret Anne Sara, Rawdna Carita Eira, Marit Ravna Sara, Jørn Are Keskitalo og Ove Stødle.
– Vi har fått så mye kunst at vi ikke rekker lodde ut alt før nyttår, sier Sara, som forklarer at kunstverkene løpende presenteres via Facebook-sida til Pile Ò sàpmi.
I kunstkatalogen hvor verkene presenteres har Màret Ànne skrevet et ironisk eventyr for voksne, om den grådige dragen, som skulle hanskes med samene. Dragen er Staten med dens mange departement, direktorat og politikere og ideen med dragen dukket opp da Màret Ànne skrev teksten Pile ò sàpmi til boka «Kvinnfolk», som ble lansert for halvannen uke siden.
Dype sår
Her beskriver hun koloniseringen av Sàpmi, kampen til lillebroren og den avmaktsfølelsen både hun og mange samer kan kjenne på i møte med den norske stat. I siste avsnitt av teksten skriver Sara:
«Av og til må man bare dra et dypt pust. Det kan ofte føles som om man står overfor en åtte-hodet drage som ingen andre ser. I det samme jeg skriver dette slår det meg. Det er kanskje det kunsten handler om? Det er i hvert fall dét Pile o´Sápmi handler om. Å synliggjøre dragen».
Sara mener reintallsprosessen har ført til åpne sår i det samiske samfunnet.
– Ingen roper høyt, få klager, men innad har tvangsprosessen ført til dype splittelser der bror står mot bror, søster mot bror og onkel mot nevø. Vi har eksempler på familier som er tvunget ned til 200 rein og det gjør dem enormt sårbare. Det interne selvstyret er en vits, mener hun.
Innrømmer kaos
De siste dagene har Altaposten kjørt flere artikler det det fremkommer at hele reintallsprosessen preges av kaos. Reineier Nils Henrik Sara sier at situasjonen «ikke er grei for noen», mens reindriftsdirektør hos Fylkesmannen, Trond Aarseth, åpent kritiserer Landbruksdepartementet for ikke å ha gode nok tiltak. «Utøverne kan ikke stole på oss og det er berettiget», er den ærlige tilbakemeldinga fra direktøren.
Màret Ànne Sara sier at mange reineiere synes det er tungt å ha reintallsprosessen hengende over seg. Ikke minst tenker hun på sin egen lillebror som for øyeblikket jobber dag og natt i skillegjerdet, mens tankene hans kverner rundt neste runde i retten og om han i fremtida kan få fortsette å merke sine egne kalver.
– Det krever enorme ressuser, ikke minst på det menneskelige plan, sier Màret Ànne.
– Men hva med reintallet? Selv mange reineiere har sagt at det er for mye rein på vidda?
– Reintallet har alltid svingt, og myten om at det alltid er for mye rein har liksom satt seg i folkemeningen. Men når reindriftspolitikken i Norge i stor grad føres på Statens premisser, så blir den offentlige debatten også ført på de samme premissene, sier kunstneren.
Knusende
Når det er sagt så mener Sara at myndighetene kunne gjort en bedre jobb med å få ned reintallet. I stedet for å gå løs på samtlige utøvere, med en «usosialistisk tvangsreduseringsmodell som i prinsippet struper rekrutteringen», mener hun daværende landbruks- og matminister Sylvi Listhaug kunne gjort seg mer flid.
– De har hele tiden visst reintallet til hver enkelt utøver. Hvordan kan de da forsvare en uhyrlig kollektiv avstraffelse, i stedenfor å gå inn der hvor skoen trykker. De valgte den letteste og kanskje mest knusende metoden, mener Màret Ànne.
Feigt av NRK
Hun retter også en harmdirrende pekefinger til NRK, som høsten 2014 offentliggjorde reintallslistene.
– Det eneste de gjorde var å legge frem navnene og tallene og det var det. Hadde de enda brukt listene i ettertid til å konfrontere myndighetene om denne katastrofale og totalt urettvise metoden, så hadde jeg skjønt det, sier Sara, som mener prosessen led under manglende dialog og at myndighetene lot til å ha bestemt seg. Uansett motargumenter.
– Til og med journalister jeg har snakket med har sagt at når de forsøkte å få myndighetene i tale fikk de ikke tak i dem. Det ble ingen reell politisk debatt, sier hun.
– Mange nordmenn mener at samer har stor innflytelse og også klarer å stoppe en rekke utbyggingsprosjekter, stemmer ikke det?
– Hvilke prosjekt da? Hvordan reindrifta overkjøres så vi sist da Statnett åpnet byggeprosjektet i forbindelse med den store kraftlinja i Nord-Norge. Da var ikke engang reinbeitdistriket i området invitert, til tross for at de har kjempet hardt og lenge mot utbyggingen, som medfører enorme og uerstattelige tap. De kom likevel til åpningen og livestreamet deres stille demonstrasjon, noe som skapte en viss ubehagelig stemning. Men denne motstanden ble totalt sensurert i den offisielle rapporten. Her ble det talt om en «fantastisk feiring», der både samene og reindrifta var representert, henholdsvis via sametingspresidenten og fylkesmannen, sistnevnte som staten selv har valgt ut som formynder og representant for reindrifta.
Dragen bestemmer alt
Pile o` sàpmi bygger nettopp på at Staten er premissleverandør i store og inngripende saker for reindrifta. I teksten om den grådige dragen skriver Sara at dragen for å roe ned befolkningen i Norge, etter overgrepet med Alta-utbyggingen, fikk opprettet Sametinget. Slik at det utad ser ut som om samene har noe de skulle ha sagt.
– Men i realiteten bestemmer dragen alt, skriver Sara i mininovellen.
– Finnes det politikere som forstår alvoret i at mange samer er redde for å miste sin kultur og sin arbeidsplass?
– Nei, absolutt ikke. De kommer på besøk og står i reingjerdet en dag og blir tatt bilde av. Så reiser de ned til sine kontorer og snekrer ihop noen regler som de ikke selv forstår, sier hun. I dette har hun full støtte fra Nils Henrik Sara, som satt som leder for Norske reindriftssamers landsforbund i åtte år, før han gikk av for tre år siden.
– De har ikke peiling. I mine åtte år som NRL-leder hadde jeg åtte reindriftssjefer og seks statsråder. Det sier alt om hvordan forvaltninga fungerer. Når jeg endelig hadde fått en av dem til å forstå litt om reindrifta, så var det ut med han og inn med en ny, sukker reineieren fra Hemmogiedda.
Hardhaus i motvind
Selv er han en hardhaus som ikke lar seg dupere av verken den ene eller den andre. Likevel: det er tungt å slite i konstant motvind mot et system som ikke fungerer.
– Ingenting er på stell. Verken når det gjelder reintallsprosessen eller distriktsinndelinga. Det er total kollaps, er dommen fra den erfarne reineieren, som er glad for støtten fra de samiske kunstnerne.
– Det setter søkelys på saken og det er flott, sier han.
Màret Ànne Sara forsikrer at verken hun eller de andre samiske kunstnerne ligger med brukket rygg.
– Vi gir ikke opp. Den samiske kampånden er sterk og urokkelig, fastslår hun.
De siste reintellingene viser at Staten har lyktes med å få ned reintallet i Finnmark. Fra å ligge 20.000 dyr over øvre fastsatt reintall i 2014, ligger tallet nå under øvre fastsatt tall. I Øst-Finnmark var reintallet per 31. mars 2016 på 66.700 dyr, fire tusen dyr under det fastsatte tallet på 70.650. I Vest-Finnmark var reintallet per 31. mars 2016 på 79.150, det vil si tusen over fastsatt reintall på 78.150. Totalt i Finnmark er det ifølge landbruksdirektoratet i underkant av 146.000 rein.