Hun har fått endelig avslag på opphold i Norge. Det har også ektemannen hennes, som er statsløs palestiner. Glade dager med deres nye venner i Alta, glade stunder på Sisa kultursenter utgjør en sterk kontrast til den uvisse fremtiden som venter i Libanon.

Jobber mye

Nisrine Faraj (38) tok fatt på arbeid straks hun ankom Alta. Hun jobber mye, enten det er i regnskapsjobben hun hadde i Libanon, eller i kafeen på Sisa kultursenter. Hun jobbet dessuten fast på kinarestaurant i Alta, inntil avslaget kom.

– Nisrine er et arbeidsjern, og hun står alltid på, sier Geir Kåre Henriksen på Sisa.

Nisrine får også de beste skussmål fra kolleger og venner på kultursenteret. En klapp på skulderen i forbifarten, smil og klemmer fra unge og gamle, fra mange, veldig ulike land. Hun har lett for å få nye venner, Nisrine.

Så menneskelige

Nisrine har bare vært i Alta i åtte måneder.

– Det er så fint her. Alle her på Sisa er så menneskelige, så forståelsesfulle. Her har jeg fått de beste venner man kan ha. Jeg kan ikke forstå at jeg skal kunne reise fra dem, sier hun.

Hun har venner fra mange land.

– Alle her er så snille. Når jeg gråter, gråter de også. Dette er min familie, og dette er mitt hjem. Jeg gråter fordi alle er så snille, og jeg gråter veldig mye for mine barn, sier hun.

Vi setter oss ned ved kafebordet. Kafegjestene sitter spredt rundt omkring. Det lukter deilig, nylaget mat og på skjermen surrer arabiske musikkvideoer. Et øyeblikk er jeg i Midt-Østen, ser for meg de andre som har måttet reise. Jeg er smertelig klar over at Nisrine ikke kommer til å få bli.

Hun er en av de 5.500 flyktningene som kom til Norge over Storskog i fjor. Hun er en av de 1.500 som hittil har fått avslag på asyl i Norge. Bare 150 av dem har fått innvilget opphold.

Engster seg for barna

Nisrine og mannen skal sendes tilbake til Libanon. Det selv om han er statsløs palestiner i et land hvor han verken får jobbe, kjøre bil eller kjøpe hus. De er redde for fremtiden, for de tre barna som er igjen hos bestemoren. Ett av dem har spesielle behov. Og yngstemann vil ikke snakke med mamma på telefonen lenger. 10 måneder er lang tid for en 4-åring.

– Barna er 11, 9 og 4 år. Niåringen er en gutt som har behov for mye medisinsk hjelp. Han er hardt rammet av allergi, men medisinene er dyre. Vi får ikke tak i medisinene til han i Libanon, forteller hun.

Et bedre liv

Nisrine hadde en drøm om et nytt og bedre liv for familien da hun reiste med fly fra Libanon, via Moskva og Murmansk og kom til Norge over Storskog. Først ventet to måneder på mottak i Skoganvarre. For åtte måneder siden kom de til Alta. Nisrine tok stedet med storm og har fått mange gode hjertevenner.

Selv er hun født i Libanon, men livet hennes er ikke noe enklere for det. Hun har nemlig giftet seg med en palestiner for 15 år siden. Sammen har de tre barn.

– Vi har bodd som flyktninger i Libanon. Men min mann kan ikke bo der. Han har vært palestinsk flyktning i Libanon i hele sitt 60-årige liv, men får ikke jobbe og får ikke kjøpe hus. Palestinere har det ikke bra i Libanon, sier hun.

Arver fars manglende rettigheter

Og selv om mannen er statsløs palestiner, har han også fått avslag på opphold i Norge. Han betegner situasjonen i Libanon som utrygg. Det gjør ikke norske myndigheter.

Nisrine forteller at også barna blir dårligere behandlet, fordi faren er palestiner. De vil ikke få rettigheter til å jobbe, siden faren deres ikke har det. Ikke får de gått på skole heller.

– Jeg kom hit fordi jeg håpet på et nytt og lettere liv for mine barn. I Libanon kan ingen hjelpe oss. Jeg ønsker å bringe mine barn hit, så de kan få vokse opp i trygghet. Det er ikke trygt for dem i Libanon, siden de er statløse, palestinske flyktninger. Det vil de være i 500 år, fastslår hun.

Nisrine selv, som er født i Libanon, har jobbet som regnskapsfører i 15 år. Hennes drøm er å en gang kunne starte sitt eget firma, i Norge, et regnskapsbyrå.

Når vi treffer ekteparet, har de fått endelig avslag på søknaden om opphold i Norge. De må reise innen fire uker, og har begynt å forberede seg på avreise. Turen går tilbake i Beirut der de vil måtte starte fra null.

– Men jeg gråter ofte. Jeg vil så gjerne bli. Vi jobber jo her, jobber med kjærlighet og ønsker å gjøre en innsats. Vi trenger bare opphold, vi trenger ingenting fra NAV, for vi klarer oss selv, sier hun.

Et siste håp

Vi ser på hverandre, og vi vet begge at det nokså sikkert ikke kommer til å nytte med oppslag i avisen. Likevel vil hun ikke gi helt opp.

– Jeg har et siste håp om at det vil ordne seg, og at vi kan få barna våre hit så de får skole og medisiner. Jeg kan ikke tenke på annet enn håpet, sier Nisrine Faraj med tårer i øynene. Vi gråt sist vi møttes også.

Om det finnes noen der ute, som har en idé eller anelse om hva de kan gjøre, må de endelig ta kontakt med Nisrine på Sisa. Det er ikke lenge igjen...