Oppsitteren avvikler for tiden det meste av caravanplassen, og utvider driften på områder som bidrar til det hun føler er viktigst; å bevare sjelen til Suolovuopmi fjellstue.
– Jeg har kjent på at det er mer å gjøre, nå som man igjen har blitt alene, sier Maj-Lis, som i fjor sommer mistet mannen Dmytro «Dima» Savchuk, da han på tragisk vis omkom under fisketur på et vann nært fjellstua.
– Nå prøver jeg å finne nye veier. Finne ut hva som må kuttes ut, hva som fortsatt må være med, og hva jeg bør utvide. Framover vil jeg tenke historikk, rett og slett hvordan sjela i fjellstuedrifta kan bevares. Fjellstua har en heftig bygningsmasse. Noe er restaurert, men mye gjenstår, sier oppsitteren.
Ny vintersatsing
Klingan åpner også for nye samarbeidspartnere, med vekt på den gode og særegne opplevelsen for stedets besøkende. Spesielt åpner hun for samiske aktører i Maze og Kautokeino. Trolig blir interessen stor, for selv om heller ikke «komparativt fortrinn» passer inn blant rein og rype, så er fjellstuas beliggenhet en drøm for mange reiselivsaktører.
– Tanken er å utvide satsingen gjennom hele året, bekrefter Maj-Lis.
Årets turistsesong har vært bra, sier hun, og til å hjelpe seg har hun eventyrlystne fra blant annet organisasjonen Workaway. For kost og losji og minner for livet gjør de sin innsats ved fjellstua, og foruten rimelig arbeidskraft får Maj-Lis også ungdommelig liv i leiren.
En god oppvekst
Vi kan alle drømme om et fritt liv på vidda, men sannheten er at skal man berges over tid, må man være følelsesmessig på lag.
– Det er heftig innimellom, og en annen måte å leve på enn vi gjør i Norge i dag. Mange ønsker kanskje å leve et sånt liv, men det krever. Det er som i reindrifta eller jordbruket, frihet ja, men ingen ni til fire jobb.
Mor og far Klingan var i alle år oppsittere ved Suolovuopmi, og Maj-Lis sier hun er glad for å ha vokst opp her. Hun var borte den tiden hun utdannet seg til sykepleier og jordmor, i dag holder hun kontakten når det høves ved å gå nattevakter ved Opptreningssenteret i Alta.
Best liker Maj-Lis å sysle med urter og bær og annen høsting i naturen, men også i år ble sommeren i knappeste laget.
Nytt liv
– Jeg tørker ville og egne plantede urter, som brennesle, geitrams, syregress, mint, sitronmelisse og flere, sier Maj-Lis, som nå har utvidet tilfanget av saft og sirup basert på den nære naturens grøde. Til nå har hun laget på bjørk og krøkebær, nå har også saft og sirup av geitrams og løvetann kommet til.
– Det er så flott å kunne formidle til gjestene at det egentlig ikke er kortreist mat, men rett og slett mat som ikke har reist i det hele tatt, sier hun.
– Men nå merkes det på lufta og naturen at vekstperioden snart er over. Jeg tror ikke det har vært frost ennå, kanskje en plussgrad på det kaldeste, men om natten er det veldig tåke over vannene nedover. Så det går mot høst, sier hun.
Men høst betyr nytt liv ved Suolovuopmi, for da kommer jegerne.
– For jaktsesongen er det stappe fullt. Vi har masse besøkende helt fram til slutten av september, og må faktisk utvide med en liten teltleir på plassen.
– Jeg ser framover og tenker at det er liv laga, her ved fjellstua, sier Maj-Lis Klingan.