For litt over et år siden fortalte Mats Alexander S. Hansnes sin hemmelighet – de første som fikk del i denne hemmeligheten var vennene, senere måtte jo også foreldrene få vite det: Mats Alexander hadde i mange år følt seg mer som jente enn som gutt – fra nå ville Mats leve resten av livet som Alexandra.
Da det endelig var sagt ble livet litt lettere å leve – Alexandra kunne være seg selv. Nå viste alle hvordan hun hadde det – ingen små hvite løgner og ingen hemmeligheter å holde på lengre – hun var transseksuell, jente i guttekropp.
– Jeg har ikke mistet noen venner på grunn av dette, de fleste synes dette er helt greit. Så hender det jo venner sklir fra hverandre om en for eksempel flytter for å gå på skole, det har nok skjedd og vil nok skje igjen. Familien har vært fantastisk.
Mamma Lise:
– Jeg trengte en tid på å bearbeide dette – man kan nesten si det var en sorgreaksjon – jeg mistet en sønn og fikk en datter. Alle de tankene man har om fremtiden og barna sine må tenkes på nytt fordi virkeligheten var blitt en annen. Jeg tror dette kan være vanskelig å skjønne for en som ikke har opplevd det.
Dette skjedde jo selvfølgelig ikke over natta, men litt gradvis. Det mest synlige og åpenbare for de som er rundt henne er at Alexandra begynte å kjøpe inn dameklær og etter hvert ble hele garderoben skiftet ut. Nå bruker hun bare dameklær – kjole, helst sort og sko med høye hæler.
– Jeg har jo øvd meg i mange år på å gå med høye hæler, så det er ikke noe problem.
Hun bruker størrelse 39 i sko – som for øvrig en helt innafor normal damestørrelse.
Mamma Lise:
– Når jeg tenker tilbake, ser jeg jo at denne feminine delen hele tiden har vært der. Hun lekte med jenter, hadde jentevenner, det var jentene som kom på besøk og dukkene var mye mer interessante enn de litt bråkete og ville guttene.
Det som ikke er så synlig er den psykiske delen av denne prosessen. Nå kan Alexandra tillate seg å slippe til og vise frem de sidene av seg selv som hun har prøvd å skjule tidligere.
– Det var noen år tidlig i ungdommen hvor jeg forsøkte å gjemme og glemme delen av meg selv, men det kommer hele tiden opp igjen og det er vanskelig å leve med slike hemmeligheter, jeg er veldig glad for at jeg fortalte hvordan jeg hadde det – jeg er stolt av meg selv nå, sier Alexandra.
Mamma Lise:
– Jeg merker på henne at hun har blitt gladere, hun har rettet seg opp. Hun er rak i ryggen og hun møter blikket. Skal man bruke metaforen om en stor byrde som blir løftet av skuldrene noen gang – passer det godt nå.
Så var det alt det praktiske som måtte ordnes – navnebytte på alle offentlige papirer, i banker, på pass og sertifikater. Møte med arbeidsgiver – Alexandra har valgt et utradisjonelt kvinneyrke. Hun er utdannet elektriker og er i fast jobb.
– Arbeidsgiver har vært helt topp, det samme har arbeidskollegaene – men vi snakker ikke om dette sånn til hverdags, da jobber vi.
– Jeg har i grunn ikke opplevd noe negativt med dette i Alta i det hele tatt.
Mamma Lise:
– Jeg kjenner at jeg som mamma er bekymret for henne – for hvordan samfunnet rundt vil behandle henne. Det finnes alltid noen som ikke takler – eller tåler – den åpenheten Alexandra viser. Det finnes alltid en «drittsekk», spørsmålet er bare når de dukker opp.
Alexandra har begynt den lange prosessen med å bli kvinne – også fysisk. Hun har rutinemessige oppfølginger på Rikshospitalet og skal starte med hormonbehandling. Rikshospitalet krever at hun gjennomfører en såkalt «real time test» som varer minst et år før hun får videre behandling. Behandlingstiden er minst 3-5 år. Mamma har stått og kommer til å stå «ringside» sin datter hele denne tiden.
– Jeg skjønner at dette må ta så lang tid, det er mye som skal tenkes igjennom før en kjønnsskifteoperasjon, den er ikke reverserbar. Selv om jeg ikke akkurat nå kan tenke meg egne barn, vil jeg kanskje ønske det i fremtiden – da må jeg ha klart for meg hvordan. Adopsjon er en mulighet. Dessuten er jeg spent på hvordan jeg kommer til å reagere på hormonkuren, kanskje jeg blir ordentlig lettrørt.
Mamma Lise:
– Jeg har aldri hatt et snevert syn på hva som er rett og hva som er galt. Jeg vil aldri begrense ungene mine. Alexandra vil jeg følge opp så godt jeg kan, og så lenge Alexandra ønsker det – og enda litt til.
Alexandra ønsker seg mer åpenhet rundt dette med å være transseksuell. Det er jo ikke noe som kommer til å forsvinne, derfor må en bare akseptere at slik er det. Hvert år er det om lag 20 personer i Norge som gjennomfører en kjønnsskifteoperasjon, og det er like mange menn som kvinner.
Mamma Lise:
– Jeg har vent meg til å si «Alexandra» nå, men når jeg snakker om da hun var liten blir det rart å ikke si «Mats» – hun var jo Mats da. Vi har alltid hatt et godt forhold oss imellom – jeg er glad hun tør å være seg selv.
Både Alexandra og Lise tror det er flere som går rundt og grubler på de samme tankene, om de skal våge å være like åpen som Alexandra har vært.
– Det er lov å ta kontakt med oss, det hjelper alltid å ha noen og prate med, uansett hva man velger å gjøre.