Med aner fra Alta er han blitt festivalvenn nummer 1, men modningen er bemerkelsesverdig. I kraftlagsteltet laget han et sett med konserter som Stig Anton Eliassen bør føre inn med gullskrift i sin egen minnebok etter 14 år.
Allerede i 2013 lagde han et forrykende show da han gjestet festivalen med flere spillejobber. Fredag kveld spilte han blant annet med sitt nye band som består av unge sultne bluesmusikere i Kraftlagsteltet – til stor glede for publikum som elsker deltablues og rå riff.
I eliten
Settet varte i omlag 30 minutter og var i en klasse for seg selv. Det fordi Magnus innehar en sjeldent god musikalsk teft og talent. Han er kanskje en av de få gitaristene jeg har hørt som har en usedvanlig evne til å bruke gitaren som en hel forlengelse av seg selv. Selv om låtene i seg selv er enkle varianter av bluesen ingredienser, så har Magnus en feeling man sjeldent ser blant dagens unge artister. Godt hjulpet av et band med tøffe riff og komp som backet han opp under de mange soloene, så var dette festivalens sjel og musikalske utblåsning. Skal jeg prøve å sammenligne den unge talentfulle gutten med noen, så må det være Robben Ford, Jimi Hendrix og Stevie Ray Vaughan, som han helt klart har som sine forbilder.
Må på hovedscenen
En herlig konsertopplevelse som jeg tror de fleste som var der er enig i. I tillegg er det også fantastisk å se at en så ung musiker - med henblikk på populærsjangrene, satser på de blå tonene som sitt levebrød. Det gjør han helt rett i. Noen er nemlig født med ski på beina, Magnus er født med gitaren på magen og sover sannsynligvis med den.
La oss for Guds skyld håpe at den nye festivalledelsen booker han flere ganger, for dette er en også en musiker med stor M som vi må få oppleve igjen. Gjerne da fra hovedscenen, for det han har til de grader fortjent.
Av Reiulf Grønnevik