Det er lett å bli sittende og stirre ned i dypet, i villrede over at livsledsageren er borte. Hun som bare var der. Dag etter dag, natt etter natt, i gode og onde dager. Vilkårsløst.
Savnet og stillheten har innhentet den ellers så sprudlende og høylytte Puskas, den rause skiensgutten som fant drømmedama Lisbeth Iversen helt nord i landet på slutten av 60-tallet. Til samtidsriff fra Stones, Kinks og Beatles, ble den omreisende bohemen en fange av sine egne følelse. Unge Schwaiger hadde hørt om Alta, perlen i nord. Nå hadde han funnet henne.
Sier enda «vi»
17 år gamle Lisbeth falt for denne fremmede trekkfuglen med bustete hår og bred grenlandsdialekt, det som kanskje fikk mamma og pappa Iversen til å lure på om dette var et gunstig parti for dattera. Kjærlighetens veier er imidlertid uransakelig, også når forelskelsen dempes og de mest slitesterke følelsene trår inn som solide fururøtter.
– Jeg sier enda vi, hver gang noe skal gjøres. Enten det er i butikken eller i hverdagen. Det var alltid vi, sier Puskas stille.
Et par måneder etter at Lisbeth ble borte, er det nok av dem som lurer på hvordan Puskas har det. De vet utmerket godt hvor viktig «ankeret» er og har vært for Gamle Schwaiger.
Tålte ikke siste dose
Døden kom som et sjokk, både for Gunnar «Puskas» Schwaiger og for barna Kaj, Tommy og Lisa. For ikke å snakke om for barnebarna. De var alle klare over at kreft i bukspyttkjertelen ikke er å spøke med, men alt virket tilsynelatende greit denne vinterdagen i februar.
Den siste cellegiftkuren viste seg å være for tøff for immunforsvaret. I løpet av noen få dager ble gode utsikter erstattet av stummende mørke, tårer og felles trøst. Både barn og barnebarn var vant til en inkluderende og varm Lisbeth, hun som åpnet døra på vidt gap for venner og venners venner.
Tomrommet ble enormt for alle.
Åpen og inkluderende
Den åpne og inkluderende familien er det mange som har opplevd i disse årene. Å føle seg velkommen fikk en ny betydning etter en tur innom familien Schwaiger.
– Vi var kanskje litt utenfor A4-boksen og tettet generasjonskløften etter beste evne, men jeg føler aldri at det har gått på bekostning av familieliv og oppdragelsen til barna. Lisbeth var en sjenerøs og fantastisk mamma, men vi var begge opptatt av at rutinene og det konforme livet ikke skulle svelge oss, sier Puskas, og blir plutselig streng i minen.
– Det er ikke uten grunn at arbeidstittelen på plata mi er «Barn og barnebarn ingen hindring». Det finnes mennesker som virkelig storkoser seg i livet, med brede smil og sosial nærhet, men i det øyeblikket familien etableres, ender mange opp med å skalke igjen luka. Det var uaktuelt for meg og Lisbeth. Livet skal leves, selv om man får barn og barnebarn. Det er en berikelse som tilfører enda mer energi. Jeg tror også barna har fått kjenne på denne rausheten, selv om man også har en viktig rolle som mor og far, begrunner Puskas.
Borte i 11 år
De ble foreldre første gang i 1969 og giftet seg året etter. Det var imidlertid ikke opplagt at Puskas og Lisbeth skulle bli i Alta. Det unge paret flyttet til Sandefjord og ble der i fem år, før turen gikk videre til Göteborg i seks år. Det er ofte sånn at arbeidslivet blir avgjørende for hvordan livets labyrint skal forseres, men hjemlengsel har også sin misjon.
– Lisbeth fikk hjemlengsel til familie og venner. Hun hevdet at hun savnet å plukke blåbær hjemme i finnmarksnaturen, men jeg kan ikke huske at hun har plukket bær etter at vi kom hjem til Alta i -81, sier Puskas – og åpner latterdøra på gløtt.
Han ser ofte rundt seg i huset, på bildene av familien. Han plukker frem et relativt ferskt bilde av hagen i full prakt. Lisbeth elsket å stelle med blomster og hadde grønne fingre, som skapte den frodigheten som preget både hjemmet og hverdagene.
– Det er mulig å være både hjemmekjær og sosial, filosoferer Puskas, selv viden kjent for sin urokkelige kjærlighet til fotball og den klubben han elsker av hele sitt hjerte: Odd Grenland.
– Jeg holder med Tottenham i England, men det kan ikke sammenlignes med engasjementet for Odd, fastslår Puskas og tar et godt tak rundt Varden. Avisa som skriver mest om Odd. Den kommer i papirformat i posten til Sandfallveien, lenge etter at nettavisa har presentert sin børs.
– Jeg er helt avslått fra den digitale verden. Og trives med det, fastslår Puskas.
Han er rene hedersgjesten når han kommer hjem til Skien. Der får han plass på VIP-tribunen, med god utsikt og oversikt. Etter Odds besøk i Alta, da laget var nede i 1. divisjon, har han en god tone med trener Fagermo.
– Men, jeg har ikke direkte innflytelse på laguttaket, forsikrer Puskas.
Egen butikk
Puskas og Lisbeth vendte hjem på begynnelsen av 1980-tallet. En telefon til Leif Berg, så var han arbeidskar på Stensliperiet, i Altas urnæring. Musikken brakte han videre til Knut Rydningens butikk på 80-tallet, før han realiserte drømmen om egen platesjappe og instrumentbutikk. På den tiden var digitalisering og strømmetjenester en fjern fremtid, selv om den sterile Compact disc'en invaderte hyllene, med laseren høyt hevet og trussel om jage alt av vinyl. Sannheten er at gammel kjærlighet har en tendens til å være rustfjerner, hvis den er sterk nok. Nå er LP-plater en suksess i butikken. Selv ungdommen spør etter vinyl i dag. Puskas har nærmere 30.000 eksemplarer, så han vet en hel del om sjarmen med å ta plata ut av coverposen og legge den kjærlig under stiften.
I 1989 ble ekteparet også arbeidskolleger. Mange par tåler ikke trynet på hverandre i arbeidstiden, men her gikk det knirkefritt. Ikke nok med det; barna vokste til og det ble en sann familiebedrift der alle tok et tak. De fleste kunder husker nok eldstegutten Kaj, som var en kløpper på montering og tilpasning av bilstereo, ett av de markedene som virkelig blomstret på denne tiden.
Puskas kjenner et beklemmende behov for å skape balanse. Å drive butikk var ingen «walk in the park». Selv med brede smil og stor entusiasme. Verden ble ugjestmild og veggen var av stein.
– Jeg ble alvorlig syk. Jeg så ingen vei ut av tunnelen. Det er da man skjønner hva kjærlighet og ekte vennskap egentlig handler om. Lisbeth ble stående ved min side, hvor uutholdelig det enn måtte ha vært, erkjenner Puskas.
Fant sin nisje
Den lille butikken i kjellerbygget ble en institusjon for alle som var glad i musikk. Lisbeth var kanskje travelt opptatt bak disken, men skrudde raskt på service-genet når noen tok i døra. Forbausende ofte var det gitaren og stemmen til «The Glimmering Twins» som jobbet i bakgrunnen. Alternativt den dype stemmen til Sivert Høyem.
– Da jeg traff Lisbeth hadde hun mye kunnskap om rock og populærmusikk. Mye mer enn meg. Hun hadde virkelig peiling og var genuint opptatt av historie og bakgrunnen for låtene, mens jeg beveget meg i hitlandskapet med Beatles og mer pop-
orienterte ting. Lisbeth hadde mer rocka smak fra første stund, med Stones som selve gromgutta, sier Puskas.
Lisbeths musikkinteresse kom hjemmefra, mener Puskas. På morsiden kom hun fra Bull-slekta, men på farsiden var det rene gjøgler-gener og kreative toner i Iversen-familien.
– Hun elsket å høre musikk, men hadde også velutviklet humor. Samtidig hatet hun konflikter og baksnakking. Langt på vei trivdes hun best med guttevenner som sa ting rett ut, smiler Puskas.
– Lisbeth var ute av stand til å lyge. Hun slet med en hvit løgn når foreldrene hadde kjøpt en gitar til poden i butikken. Da var det viktig at hun ikke avslørte hemmeligheten overfor de som skulle ha gaven. Det ble en tøff øvelse for henne, erindrer Puskas.
Plateartisten
I godt voksen alder har også Puskas fått sin egen platekarriere, med selvfølgelig støtte hjemmefra. Debutplata fungerte som vellagret blues fra et levd liv, der tekstene også ble brukt til å sverme for kona. Livslang kjærlighet var mer en koketteri. Låtene ble laminert med følelser, på modent og laidback vis. Tittelen på åpningslåten var personnummeret til Lisbeth.
En helt ny låt, «Jeg går ikke lei», ble fremført i begravelsen.
– Noen vil sikkert anta at den ble skrevet til minne om Lisbeth, men det er en låt som ble laget mens hun var sunn og frisk. Da Lisbeth var innlagt på sykehuset i Hammerfest, tok jeg turen innom min gode venn Lars Rune Rebbestad. Jeg spilte låten for han, med akustisk akkompagnement, forteller Puskas.
Alt var tilsynelatende greit med Lisbeth, men i løpet av noen få dager gikk alt forferdelig galt. Fra Lisbeth følte seg dårlig, til det hele ble et vondt farvel med livet, gikk det bare et døgn.
– Sorgen blir enorm etter et så langt liv sammen, men jeg nektet å lage en tradisjonell, kjedelig begravelse for Lisbeth, slik vi har en tendens til å gjøre i Norge. Jeg ville feire denne fantastiske kvinnen, på en måte som yter henne rettferdighet. Lars Rune foreslo at vi skulle spille nettopp «Jeg går ikke lei» i en fullsatt Elvebakken kirke. Det ble veldig rett og hele begravelsen ble alt jeg hadde ønsket for Lisbeth, sier Puskas stille.
Overveldende støtte
Etter dødsfallet ble han veldig oppmerksom på hva vennskap og empati egentlig dreier seg om.
– Det var helt enormt. Vi har mange venner, men jeg ble egentlig utrolig beveget over hvor mange som bryr seg og viser omtanke i en vanskelig stund. Det kom en bølge av sympati, meldinger, hilsninger og klapp på skuldra, som hjelper veldig når hverdagen kommer. For det gjør den. Butikken skal drives videre og livet fortsetter med alle sine fasetter.
– Det beste av alt, midt i sorgen. Mange hadde så mye fint å si om Lisbeth. Så var hun da også ualminnelig snill.
Les også om TV2-besøket hos Puskas, som vises kommende torsdag