Tore Bongo fra Láhttar forlot oss søndag 27. august. Han ble 65 år, men rakk så mye mer enn de fleste av oss.

Tore var en symbol på Alta-konflikten og La Elva Leve-aksjonen. Hans samisk kamp og ikke minst kamp for naturvern er noe av det vi kommer til å minnes . Fortsatt ser vi bilder og filmer der Tore staut står som en av de sentrale lederne for aksjonistene. Han var også en av de fire lederne som ble dømt etter oppviglerparagrafen. Den belastingen han og andre aktivister slik som sultestreikerne tok, er noe som ikke kan nevnes ofte nok. Vi er evig takknemlige for den innsatsen.

Men tross at Folkeaksjonen etterhvert ble lagt ned, sluttet ikke Tore å engasjere seg. Han fortsatte sin samiske gjerning både lokalt og nasjonalt. Og han har i alle år vært synlig. Det er ikke mange ganger jeg personlig har sett han uten kofte. Tore var av den oppfatningen at kofta var viktig for å vise den samiske identiteten og ikke minst var det viktig for bevaring av samisk språk.

Han har i årrekke vært sentral i Alta sameforeningen. Først da han sammen med flere stiftet den 13. oktober i 1972. Han har også vært leder av foreningen i svært mange år, hvor jeg også fikk samarbeid med han tett. Og i hans tid som leder har han vært med på oppbyggingen av det samiske tilbudet i Alta, enten det har vært barnehageplasser eller språkarbeid, og kulturmøteplasser. Sist med å være aktiv deltaker i eldretreffet blant Alta-samene. Han var også sametingsrepresentant for NSR fra 1993 til 1997, og sto også nå på lista til NSR ved årets valg.

Hans engasjement i NSR og for den samiske saken, førte til at han i 2005 ble utnevnt til æresmedlem sammen med Ruth Rye Josefsen. Også hun fra Alta.

Tore var særdeles engasjert og hadde flere hjertesaker. Ikke lenge før han døde hadde Tore et innlegg i avisa om den manglede bruken av samiske stedsnavn i Alta. Det er nok ikke mange i Alta som har sendt inn like mange bidrag på samiske stedsnavn som Tore. Han sendte meg ofte en kopi av mailene til kommunen. Og i mailene ser man at han avsluttet med «Dette var det jeg kunne bidra med». Enkle ord fra en ydmyk mann. Beskrivende for den han var. Steds Hans dokumentasjon av samiske stedsnavn i Alta har bidratt til at den samiske kulturarven blir videreført til nyere generasjoner.

I sitt virke som samisk lærer, så bidro han til kunnskapsoverføring til mange barn og skoleelever i Alta. Og joiken var heller ikke langt unna når Tore var i nærheten. Enten det var blant barna eller i offentlige sammenhenger. Alltid klar med en joik, og beskrivende fortellinger. Gjerne fra et lokalt ståsted. I 1991 var Tore en av de som tok initiativ til at 6. februar fikk en offisiell markering i Alta. I dag vet vi hvor stor og viktig feiringen har blitt. Naturvernarbeidet har han alltid vært engasjert i. Også etter Folkeaksjonen. Nussir-etableringen kjempet han enda imot. Tore var klar for å lenke seg igjen. – Jeg stiller garantert, sa han da han markerte mot Nussir i Kvalsund. Tore sto på enten det gjaldt motstand mot oppdrett eller kampen for rene vassdrag. Han har også vært i styret i Transfarelv og Tverrevdalen grunneierlag. Når TV-aksjonen gikk av stabel var Tore klar med bøssa. Han var også engasjert i Samefolkets parti.

En annen sak han brente for var sykehusetableringen i Alta. Han skulle egentlig ha gått tog sist lørdag. Noe han ikke kunne på grunn av innleggelse på sykehus. Men han var opptatt av saken. Han så nok for seg noe bredere samisk helsetilbud i Alta, og foreslo også at kommunen skal etablere en egen samisk sykehjemsavdeling.

Jeg møtte han som journalist i 2011 og fikk da vite om at han hadde blitt syk. Sammen med kollega i Altaposten, Liv Pedersen, lagde avisa en sak om feilbehandling på sykehus. Denne saken førte til at Tore fikk erstatning for feilbehandlingen. Han tok dette tungt fordi han ikke klarte å jobbe fullt som lærer mens det pågikk. For han visste hvor viktig hans gjerning som samisk lærer var. Mangel på samisk lærere var en utfordring også da. Han jobbet de siste årene i sitt lærervirke som lærer i den samiske klassen på Komsa skole.

Tore opplevde også å finne kjærligheten det siste året. Under den store samiske markeringen i Trondheim, Tråante 2017, traff han Nelly og kunne med glede meddele oss at han var nå forlovet. Det gledet oss alle. Dessverre ble det slutt for framtidsplanene. Og for de nærmeste er sorgen stor. Og vi kan ikke annet enn å kondolere både til hans sønn og kjære og de nærmeste.

Men vit, selv om Tores engasjement har stilnet, blir hans gjerninger stående sterkt i historiebøkene. For oss blir det viktig å videreføre arbeidet han med flere har stått på – i Alta, for samer og naturen.

Hvil i fred og fred over hans minne

Inger Elin Utsi

Kollega i Alta sameforening og NSR