– Jeg får inderlig håpe at vi midt i galskapen synes at dette er koselig

Altapostens journalist lengter tilbake til gamle dager.

FANGET AV MARKEDSKREFTENE: Journalist Hanne Larsen føler at magien har forsvunnet og markedskreftene har tatt styringa over jula. Foto: Stian Sætermo

Skråblikk

Jeg klamrer meg fast i Alf Prøysens jul og synger om å være fire år i romjul og om Jordmor-Matja, mens den ene rabattkupongen etter den andre tikker inn fra byens kjøpesenter. Først var det Langhelg i midten av november, så var det Black friday helga etter, gud skje lov for oss som ikke fikk brukt kupongene fra langhelga, og akkurat da man trodde det skulle roe seg litt før jul, kom en ny gladmelding fra kjøpesenteret. «Endelig er desember her. Sjekk ut dine søndags-kuponger her».

- Ja, nå har vi åpent alle søndager frem mot jul, sukket ekspeditrisen på kjøpesenteret, mens hun fastslo at uka hadde vært dørgende stille etter at folk hadde gått mann av huse under den svarteste fredagen i kjøpesenterets historie. Ja, det betyr altså på shoppingspråket at det var omsetningsrekord denne dagen.


– Jula er blitt et pes

De aller fleste mener søndagsåpne butikker er unødvendig, men likevel settes det nye handelsrekorder hvert år, i forbindelse med julehandelen.


Gledesdreper

Og med alle disse åpningstidene begynner man å lure på hva som er verst. At folk egentlig ikke handler noe særlig mer, men bare sprer handlinga over flere dager, og dermed sliter ut de butikkansatte, eller betyr det at vi handler mer. Jeg har en mistanke om det siste. Næringslivet driver sjelden med ting de ikke tjener penger på.

Er det nå så galt med julehandel? Må du være slik en gledesdreper tenker kanskje mange nå? Vel. Jeg får inderlig håper at vi midt i galskapen faktisk har kontakt med en liten nerve langt der inne, som synes at dette er koselig. Men overbevist er jeg ikke der jeg står og vrir de små grå og lurer på om jeg kjøpte cognac-kuler og vin til svigerbror i fjor også.

Hvilken størrelse?

Og hvor gamle er de barna blitt som jeg aldri ser, men ifølge uskrevne lover må kjøpe gave til. Helst må den koste 300 kroner. Minimum 200. Ikke på salg. Foreldrene kan jo ha sett at det er salg. Er det på salg så må man i alle fall slenge med en marsipangris. Man er da ikke smålig. I alle fall ikke når det er jul. Men hvor store er de blitt? Tekstmeldinger sendes i øst og i vest, mens man begynner å lete etter gave til noen andre, mens man venter - og forventer - svar RASKT! Skal man ikke hjem og bake og vaske litt også.

Faktum er at jeg synes det kan være koselig med julehandling. Og med vasking i skap, og med julebakst. Det er bare det at jeg føler at krysningspunktet for når en litt småhektisk, men dog koselig adventstid, ble forvandlet til et materialistisk shoppinghelvete, for lengst er passert. Samtidig som livet forøvrig går sin vante gang. Ikke minst på jobben. Der er det liten forståelse for en husmors førjuls-hjerte, som oppfører seg på en måte som gjør at man mer enn èn gang lurer på om det finnes en hjertestarter i umiddelbar nærhet. Apropos hjertestarter. DET kan jeg jo ønske meg til jul. En bærbar liten sak, som bare er min. Nyttig og absolutt ikke noe jeg har fra før.


Noe sier meg at velstanden har tatt overhånd her i landet...

Altaposten-journalist drister seg til noen verdispørsmål foran valget.

 

Adventids

Jeg er oppvokst i Tverrelvdalen og da jeg var liten var både adventstida og jula omgitt av spenning, mystikk og magi. Adventskalenderen hadde vi tre søsken på deling, og den første var en bildekalender. Hver tredje dag fikk vi åpne en luke, der det var et bittelite bilde inni. Ja, vi gledet oss like mye over dette, som da vi noen år senere fikk en kalender med små plastting bak lukene. Mikroskopiske små figurer, som hvis vi hadde gitt det til våre bortskjemte barn i dag, ville fått dem til å lure på om det hadde rablet for oss.

I år har jeg forlatt pakkekalenderen. Ungene var ikke fornøyd med viskelær og blyant, og jeg nekter å kjøpe 48 julegaver før julaften. Jeg hører folk sier at "ja, men det er jo ting de trenger". Som sokker, truser eller andre klær. Men jeg trodde det var poenget med jul. At da skulle man også få gaver man trengte. Såkalt myke pakker. Men de skal altså komme før jul skjønner jeg nå. Så skal hardcore-pakkene til tusenvis av kroner komme på julaften. Halleluja!

Magisk julaften

Jeg minnes min barndoms julaften som eventyrlig. Kanskje ikke minst fordi ikke en eneste nisse var å se før tidligst på lille julaften. Ikke som i dag, når nissene konkurrerer med Halloween-maskene i butikken i slutten av oktober, og folk drar frem den røde pynten hjemme 1. desember. Alt behørig dokumentert på sosiale medier.

For oss var julaften å stå opp til lukta av grønnsåpe, pyntet juletre og julehus i alle kriker og kroker. Mamma sov litt lengre denne dagen, i dag skjønner jeg hvorfor, mens vi så på Disney i pysjen og spiste julegodter, som vi hadde fått i strømpebuksa som hang over senga. Jeg brukte å ta på meg finkjolen klokka 10 og dagen var uendelig lang.

Nostalgisk merr

Første juledag fikk vi ikke lov å gå på besøk, men vi var gjerne ute og lekte med nye akebrett, som vi hadde ønsket oss lenge. Resten av jula surret vi rundt i nabolaget, og dro på besøk til slektninger. Twist og mandariner hentet vi fra kjelleren, og mat handlet vi etter jul. Jeg husker faktisk at jeg følte at jula var ødelagt den gangen jeg ble med mine foreldre ned på besøk i romjula, og så en matbutikk som var åpen! Riktignok bare fra klokken 10 til 13. Men likevel. Svik!

Ja, nettopp det følte jeg. Jeg trodde at alt var stengt og at det bare skulle være jul og intet annet. Som Prøysen synger i visa: «Da verda var et hus med fire vegger, og saligheeeta var et bessmorfang».

Jada, jeg skjønner at jeg høres ut som den nostalgiske gamle merra jeg er blitt, og at det er vanskelig å putte tannkrem tilbake i tuben. Men det er lov å drømme. Mens kredittkortet går sin seiersgang og man stuper inn i jula med skyhøy puls og kort lunte, for å endelig kunne slappe av. Det er jo jul..

Helt til den 27.desember. For da er det på an igjen.

Hanne Larsen

Journalist Mediehuset Altaposten

Altaposten ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk og lovverk. Vi krever at du bruker ditt egentlige navn og oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger.

Rolf Edmund Lund, ansvarlig redaktør

Skråblikk