Oslos delegasjon kunne denne uka gledesstrålende motta beskjeden om at de var en av tre gjenværende kandidater som OL-vertskap i 2022, sammen med Beijing og Almaty. Det er jevngodt med å juble hemningsløst over en bronsemedalje, der kun tre deltakere tok seg bryet med å dukke opp.

Det er mulig Oslo er soleklar favoritt, men de planlagte lekene behøver fortsatt velsignelse av Stortinget og støtte i befolkningen. Her sliter de i «Mördarbakken», både på grunn av den bratte profilen og den anstrengte teknikken som får de rareste utslag, lenge før de ser toppen av motbakken. Et kreativt regnestykke blir brukt for å halvere kostnadene og idrettspresidenten bagatelliserer arrogant det faktum at det norske folk sliter med å opparbeide tillit til hele bevegelsen. Vi tror ikke det handler om at verken ung eller gammel fornekter seg en stor idrettsfest, men om sentrale etiske verdier som er satt i spill både her til lands og åpenbart i store deler av verden. Det er ikke oppslutning for å flotte seg på Sotsji-nivå, eller slik vi ser i Brasil under Fotball-VM. Sluttregningen er for høy, både rent faktisk og moralsk. I tillegg vet vi at sannsynligheten for budsjettsprekk er like stor som at julaften blir gjennomført 24. desember.

I nord bør vi kanskje agere noe mindre langsint. OL-debatten bør strengt tatt ikke dreie seg om et kollektivt raseri over renkespillet Tromsø ble utsatt for i forrige runde, men vi bør benytte anledningen til å sette fokus på de vilkårene breddeidretten lever under hver eneste dag.  På grasrota tar idretten enormt ansvar for både aktivitet og anleggsbygging, uten at myndighetene kan tilby nødvendige økonomiske rammebetingelser. Etterslepet er på flere milliarder kroner, der ildsjeler og idrettsledere må bruke mesteparten av tiden på å betjene lån til mellomfinansiering. Utbetaling av spillemidler kommer flere år etter at helt nødvendig anlegg er ferdigstilt.

Dette er hverdagen. Denne dugnadsånden burde naturligvis vært kanalisert direkte mot aktiviteten og den idrettsgleden som er selve grunnfjellet for hele bevegelsen, det ideelle arbeidet i lag og foreninger som fremmer både folkehelse, bolyst, begeistring og store forebyggende gevinster for oss alle. Her ligger også legitimiteten til toppidretten og det flotte engasjementet vi viser for store idrettsprestasjoner. Derfor blir vi også opprørt av doping, juks, korrupsjon og pamper som blir båret inn på arenaen på gullstol.

Vi mener spillemidler og grasrotandeler i praksis fungerer som almisser, i stedet for at idretten får større plass i et forutsigbart statsbudsjett. Ikke for at vi ønske å rokke ved det norske begrepet dugnad, men for at denne «ånden» skal styrkes og vedlikeholdes. Det gjør vi best ved at trenere og ledere får arbeide mer med barn og ungdom, enten det er sportslige eller sosiale ferdigheter som skal utvikles.

Vi bør unne hovedstaden bedre infrastruktur og ta på alvor at det står dårlig til i mange bydeler, blant annet når det gjelder spilleflater og næranlegg som fremmer både spontan og organisert aktivitet. OL kan være et middel i så måte, men det blir ikke riktig å forflytte spillemidler fra resten av landet til sentrale strøk for å oppnå dette. Idrettsungdom i Oslo fortjener å bli sett for sine behov, ikke brukes som et påskudd for en milliardfest. Hele OL-bevegelsen trenger bakkekontakt.