Hvis norske myndighetspersoner sløyfer møtet med fredsprisvinner Dalai Lama for å tekkes Kina, er det god grunn til å frykte at det er tøyelig hud som holder kroppen oppe. Det kan i hvert fall ikke være ryggraden.

Det er skremmende og ulogisk nok at en diktaturstat med et frynsete forhold til menneskerettigheter straffer vertslandet for Nobels fredspris med flere års sanksjoner, om ikke det samme landet også skal diktere hvem norske statsråder og stortingspresidenten skal treffe. Norge er blant de landene som bør ha økonomiske forutsetninger for å stå i mot bøllete opptreden fra en økonomisk supermakt. Kinas kjøttvekt skremmer mange i nabolaget i Asia, men da er det ekstra grunn til å stå opp. Vi registrerer at både Obama og Cameron har tatt denne belastningen, så det må være måte på hvor sensitiv Norge skal være for den slags press.

Vi synes det er trist at stortingspresident Olemic Thomassen (H) skygger banen. Han argumenterer med at hans rolle er rangert som nummer to etter kongen og at det kan virke provoserende at offisielle representanter møter tibetanernes åndelige leder. Etter vår mening er dette gode argumenter for å møte fredsprisvinneren. Det skal bety noe og det skal være et tydelig signal. Kinesiske myndigheter har allerede store problemer med å skille nobelkomiteens funksjon fra de offisielle norske rollene, og da blir det ekstra viktig at integriteten seirer i møtet med trusler og taushet.

Vi har ikke noe i mot at det jobbes for en næringspolitisk normalisering og at strategien er at dialog skal fremme forståelse i de fleste land vi samhandler med, men hvis taktikken er å logre seg tilbake til forhandlingsbordet, handler det ikke om dialog. Da dreier det seg om en faktisk og symbolsk retrett i forhold til verdier som vi er svært opptatt av å holde høyt hevet. Dette er verdier vi bør være spesielt stolte av når Grunnlovens 200-årsjubileum feires med flagg og honnørord gjennom hele 2014.

Det er nettopp mangel på demokratisk sinnelag og fravær av respekt for ytringsfriheten som gjør at Norge vil få reaksjoner på at offisielle representanter møter Dalai Lama. Da er det viktig at man er fast i blikket, slik statsminister Erna Solberg var i møtet med Russlands president i vinter. Det er verken selvgodhet eller arroganse å slåss for sine verdier.

Vi synes samtidig at de som bekjemper brudd på menneskerettigheter innenfra, som Kinas og Russlands dissidenter, fortjener at Norge bruker ord og ytringer for å klargjøre egne holdninger. Ikke bare bak lukkede dørere, men under blitzlampene og med all tenkelige oppmerksomhet.

I samme åndedrag er det en selvfølge at norske myndigheter tåler kritikk og alternative holdninger, for eksempel når det gjelder synet på det som skjer i Ukraina. Det er i beste fall paradoksalt at den russiske journalisten Dmitrij Kiseljov ikke får lov å gjeste helgas samling for Barents Press i Kirkenes på grunn av hans «ukorrekte» ytringer i sakens anledning.