Når privatpersoner og bedrifter gjentatte ganger blir utsatt for kriminelle handlinger, må samfunnet ha anledning til å sanksjonere, også når det finnes rettspsykiatriske erklæringer. Innbyggerne har krav på beskyttelse.

Altaposten har denne vinteren belyst svært betenkelige sider ved muligheten til å stanse vanekriminelle. Når politiet nærmest står handlingslammet tilbake har systemet spilt fallitt, og vi er dessverre redde for at en av de virkelige store taperne er politi og påtalemyndigheter, som får svekket legitimitet for sitt viktige oppdrag.

Tidligere i vinter gjorde lokalt politi en forbilledlig innsats for å stanse et tyveriraid. Da måtte den mistenkte raskt slippes ut på grunn av fengselskøen, en situasjon som gjør at både politifolk og publikum står ganske så oppgitt tilbake. Følelsen av maktesløshet er ikke god når folk stoler på at både helbred og materialle verdier beskyttes av politiet. Vi har derfor stor forståelse for den frustrasjonen som gjør seg gjeldende internt i etaten.

De siste dagene har vi også sett at en mann i 20-årene nærmest har blankofullmakt til å begå nye forbrytelser, denne gangen basert på en ett år gammel rettspsykiatrisk erklæring.

Med status som utilregnelig kan mannen verken pågripes eller fengsles for ugjerninger, noe vi anser som en komplett uholdbar situasjon. Vi har verken grunnlag eller kompetanse til å vurdere de faglige avveiningene som er gjort, men vi føler oss trygge på at ingen ønsker en slik situasjon.

Dette er åpenbart i strid med samfunnets beskyttelsesbehov og normal rettsfølelse, men i ytterste konsekvens kan det være uheldig for mennesker som har fått en slik erklæring. Hvis kriminelle handlinger ikke får konsekvenser, er det høyrisiko for at situasjonen forverres, eventuelt at vi sender ut signaler som neppe kan være heldige for noen.

Hvis pågripelse og varetekt ikke er en gangbar løsning, må det hele håndteres på en eller annen måte. For eksempel gjennom helsevesenet og oppfølging fra fagfolk.

Når politiadvokat Are Meedby nå varsler at politiet vil ta affære, satser vi på at man har funnet en god modell. Vi tror publikum har en forventning om at man har et vanntett system for å følge opp forskjellige kategorier av saker og at det ikke finnes smutthull som gjør det mulig at innbyggere og samfunn må betale prisen for kriminalitet. Det kan være både materielle omkostninger og følelsen av mangel på trygghet.