Skal vi tro riksmediene vil en NATO-jobb til Jens Stoltenberg innebære at Ap-kortene stokkes om på bekostning av nestleder Helga Pedersen. Hvis den analysen er riktig, er det smått besynderlig at ikke Arbeiderpartiet i nord er på barrikadene for finnmarkingen foran dagens sentralstyremøte. Bryr de seg ikke?
Før høstens valg var Arbeiderpartiet i Finnmark tungt inne i maktens sentrum med spesielt statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, nestleder og parlamentatisk leder Helga Pedersen, samt statsministerens rådgiver Hans Kristian Amundsen. Valgresultatet hadde naturligvis sine konsekvenser for nærheten til makta, men for Finnmark kan det ikke være uinteressant om nestlederen i Norges største parti kjenner problemstillingene vi bakser med her i nord.
Så kan det sies at partiets uttalte kronprins Jonas Gahr Støre har vært en viktig premissleverandør for fokus på nordområdene, spesielt som utenriksminister, men vi synes det er forbausende tyst om at det brygger til kamp om nestledervervet. Normalt ville en nestleder i Ap være klar for opprykk til lederverv og utpekt som statsministerkandidat, men det regnes åpenbart som utelukket når kabalen legges på bakrommet. Det er i seg selv et politisk nederlag. Verre er det at det finnes tynt med våpendragere rundt Helga Pedersen når kandidater som Hadia Tajik, Anniken Huitfeldt og andre navn blir trukket opp av hatten.
Finnmark Arbeiderparti framsto med omforente smil og fredelig sameksistens under helgas årsmøte i Alta. Det kan være god indremedisin ett og et halvt år før valget lokalt og regionalt, spesielt i helsepolitiske spørsmål. Årsmøtet kunne imidlertid også være en utmerket anledning for å samle seg bak Helga Pedersen, i den forstand at man uttrykte klart og tydelig i det offentlige rom at det er Pedersen som er den foretrukne nestlederen. Det kunne vært en viktig symbolhandling foran sentralstyremøtet i dag. I stedet der det analysen i VG før helga som sprer seg, at det nærmest ikke er ønskelig å ha finnmarkingen som nestleder fram til et eventuelt ekstraordinært ledervalg, for eksempel seks måneder fram i tid. Om ikke sverting, så er det i hvert fall en betydelig underkjennelse av politikeren Helga Pedersen vi er vitne til. Og tausheten er øredøvende fra de som normalt er støttespillere. Det er mulig de vet noe ikke vi vet om Helgas posisjon, men i det offentlige rom virker det stusselig.
Gahr Støre er muligens et opplagt ledervalg, men de foreslåtte motkandidatene til Helga Pedersen om nestledervervet representerer i liten grad den fornyelse det ettersigende er behov for. Trond Giske er en foretrukken mann i fagbevegelsen, men her vil vi anta at nettopp kjønnsbalansen blir utstalgsgivende. Definisjonsmakta for hvem som gjør en god jobb for Arbeiderpartiet ligger i Oslo, der også partiets ledere gjennom histiorien kommer fra. Denne «naturloven» ser ut til å sette Helga Pedersen ut av spill. Uten at noen mukker.