Vi har større tiltro til rådmannen og hans stab når det gjelder konkrete økonomiske analyser enn til Ole Simonsen
Publisert: 30.05.2007 kl. 12:55 , Endret: 30.05.2007 kl. 14:00
Kommunestyret brukte store deler av tirsdagen til å diskutere generell kommuneøkonomi, og Alta kommunes økonomi spesielt. Det var en selsom opplevelse for tilhørerne – og vi vil tro at den også var det for rådmannen og hans stab.
Rådmannen har tidligere i vår annonsert et påtrengende behov for å gå nøye gjennom kommunens økonomiske situasjon. Bakgrunnen er at forutsetningene for en stabil og kontrollert økonomi den neste tiårsperioden er truet av det som enkelte av posisjonspolitikerne treffende betegnet som deres egen «investeringskåthet». Rådmannen har i en mer nøktern og nøytral språkdrakt sagt det på en annen måte: Lånebehovet må reduseres med 200 millioner kr i denne investeringsperioden, det vil si fram til 2010. Justerer ikke politikerne kursen vil det bety at tunge rente- og avdragsbelastninger vil tvinge fram kutt i driften.
Også det kan ramme smertelig enten kuttene tas innenfor kultur, infrastruktur som vei, vann og boligområder, skole og barnehage eller eldreomsorg, helse eller sosiale støtteordninger. Det vil være nærmest umulig å unngå at såkalte «svake» grupper må betale regninga dersom kursen ikke justeres.
Posisjonspartiene Ap og SV valgte ikke bare å overse de råd rådmannen har gitt. De hverken ville tallfeste hvor mye lånebehovet må reduseres eller vurdere en utsettelse av realiseringen av badeland eller katedral. I stedet slår de fast i et eget punkt at alle vedtatte prosjekt står ved lag.
Det hersker betydelig usikkerhet rundt hvordan vedtaket skal tolkes – ikke minst internt i Ap. Mye tyder faktisk på at de to store investeringsprosjektene som rådmannen har bedt vurdert utsatt, badeland og kirke til 250 millioner kr, ikke inngår i mandatet til gruppa som nå nedsettes for å vurdere tiltak som skal gi orden i økonomien.
Sentrale politikere i Ap og SV benyttet også talerstolen til å trekke det omfattende grunnlagsmateriale som rådmannen har lagt fram i tvil. Det ble reist spørsmål om han hadde lagt fram et korrekt bilde av den økonomiske situasjonen ved at framtidige inntekter var holdt skjult eller ikke tatt med. Ut fra dette var det ikke overraskende at Ap og SV under behandlingen ble konfrontert med spørsmål om de har tillit til rådmannen.
Generelt kan det være en styrke at den politiske posisjonen i enkeltsaker distanserer seg fra administrasjonen etter at den har gjort sine politiske vurderinger. I denne saken begrunnes ikke et «nei takk» til anbefalingene fra rådmannen av flertallet med politiske vurderinger, men ved å trekke både grunnlagsmateriale og de råd som administrasjonen har kommet med i tvil.
For å si det på en annen måte: Vi har støtte tiltro til rådmannen og hans stab når det gjelder konkrete økonomiske analyser enn til Ole Simonsen, som nå framstår som posisjonens samfunnsøkonom. At SV har ubegrenset tillit til Simonsen forstår vi, men det merkelige er at Ap synes å feste større tiltro til SV-eren enn til kommunens egen rådmann som tallknekker.
Så langt har Ap og SV kostet problemene under det kommunale teppet. Velgerne ønsker seg neppe et politisk styre for de neste fire år med beslutningsvegring. Har Ap og SV ambisjoner om å fortsette i posisjon bør de gi bedre svar på hvordan de vil holde orden i kommuneøkonomien.
