Til tross for et makeløst råkjør, med velvillige kjendiser, svære annonsekampanjer og medietrykk, har Norges Idrettsforbund og Oslo 2022 et svare strev med å få et ja fra innbyggerne i egen by. Det er aldri en god ide å invitere til fest for en lunken forsamling.
I dag skal innbyggerne i hovedstaden både velge parti og skjebnen til en OL-søknad på vegne av Oslo. Som mange allerede har påpekt; det er komplett idioti å eksklusivt spørre Oslos befolkning om hva de mener, når hele landet skal finansiere moroa. Det gjelder ikke minst breddeidretten i distriktene. Selv om kampanjen skulle klare å kare seg over 50 prosent i oppslutning, er grunnlaget for en søknad tynn spikersuppe.
Det blir riktignok påpekt at idrettspresidenten utfører en ordre fra idrettstinget, som om han har hele idrettsbevegelsen i ryggen. Sannheten får vi nok heller i den elektroniske spørreundersøkelsen som ble publisert i VG denne helga. Tre av ti idrettsledere sier nei. Det er som om Grandiosa skulle bli sviktet av mannlige studenter.
Tallene blir ekstremt negative når nordnorske idrettsledere blir spurt. Her sier 67 prosent nei.
Bakteppet er naturligvis den usmakelige obstruksjonen Tromsø ble utsatt for i dette åpenbare maktspillet. Noen vil mene at idrettsledere i nord er ekstremt langsint, men det blir faktisk mer og mer klart at idrettsforbundet behandler de to søknadene vidt forskjellig.
Tromsøs søknad ble i praksis skrotet før positive politikere fikk behandle søknaden. Begrunnelsen var angivelig prislappen. Det paradoksale er at man i Oslo vil bruke langt mer penger, og da må det tilføyes at regningen både i Tromsø og Oslo sannsynligvis ville blitt langt høyere enn regnestykkene skulle tilsi. Vi ser også at budsjettene som rent faktisk har blitt presentert nærmest blir latterliggjort av ekspertene, spesielt når det innlemmes fantasitall knyttet til folkehelse.
Erfaringene fra Lillehammer viser at OL som sådan kan skape samhold og stolthet. Det er også utviklende for en hel region, blant annet viktig infrastruktur. Det er heller ingen tvil om at Oslo trenger et anleggsmessig løft, men vi tviler sterkt på at det er OL-anlegg som skaper størst behov. Spilleflater og nærmiljøanlegg ville nok være langt mer treffsikkert.
Når idrettsledere rundt om i landet er skeptiske, handler dette om at finansieringen av et OL tas fra en pott som allerede er for liten. Køen for spillemidler fører til at mange idrettslag sliter med rentekostnader som et resultat av nødvendig låneopptak. I mange tilfeller dreier det seg om anlegg for barn og unge, helt nødvendige satsinger i lokalsamfunnene.
Der Lillehammer hadde stor folkelig oppslutning, sliter Oslo med å tufte arrangementet i befolkningen. Da snakker vi ikke bare om sinte stemmer i nord. Vi tror det handler om en slags allmenn irritasjon over både pengebruk og holdninger. I Russland brukes det ørkesløst mange penger på OL i Sotsji, og i klasseskille-landet Brasil har de til alt overmål to gigantarrangementer på gang. Det finnes ingen grenser. Noen vil da mene at Norge burde ha de beste forutsetningene for å takle et arrangement på grunn av pengebingen. Vi tror for vår del at det kan være sunt med en motreaksjon i et oljet maskineri på høygir.