Lakserømningen i Altafjorden er sterkt bekymringsfull og bør ledsages av en grundig undersøkelse av ansvarsforholdene. Dette er hendelser som rokker ved tilliten til oppdrettsaktørene i en nasjonal laksefjord, noe som tilsier at absolutt alle må medvirke til å finne en forklaring på det som har skjedd.

Laks på rømmen i Altafjorden gir de fleste av oss frysninger, simpelthen fordi dette er «trekkveien» til en unik laksestamme og en av verdens beste lakseelver. Det er allerede et betydelig innslag av oppdrettslaks i elva og flere rømninger øker faren for genetisk forringelse. Det må de tre oppdrettsgigantene, som hesjer penger av sin virksomhet i fjorden, ha med seg i den daglige driften, ikke minst når rutiner og sikkerhet skal ivaretas. Kravet om nullutslipp bør være noe mer enn fromme ønsker, snarere absolutte krav som legger premissene for drifta. Vi må ha med oss at utvidet volum, gjennom de grønne konsesjonene, i realiteten er mot lokalpolitikernes vilje. Det er følgelig et skjørt tillitsforhold som nå har fått et skudd for baugen.

Vi har ikke noe ønske om å felle en dom over hvem som har skyld og ansvar, men konstaterer at Fiskeridirektoratet har konkludert med at opptil 15.000 slakteklare laks er på vidvanke. Det er mer enn fire ganger så mye laks som tas i Altaelva i løpet av en sesong. De må nødvendigvis komme fra et sted, så her gjelder det å få en rask oppklaring av hva som har skjedd. I mellomtiden er det viktig med gjenfangst for å begrense skadene, uansett om motivet er røykalaks på brødet eller miljømessig engasjement. Eller begge deler.

Vi er ikke veldig imponert over tempoet og responstiden når rømning blir påvist. Altaposten kunne allerede mandag ettermiddag fortelle om rømningen og det faktum at det var klondyke for hobbyfiskere i Kåfjorden. Forsøket på hente inn konkret informasjon strander på mangel på tilgjengelighet og informasjon, og inntrykket er at man tar alt for lett på uhellet. Etter vår mening bør en slik melding skape maksimal beredskap og informasjonsflyt til rette instanser og befolkningen, blant annet gjennom media. Lokale fiskere bør kontaktes umiddelbart, slik at gjenfangsten kommer i gang raskest mulig og på en effektiv måte. Dykkere må umiddelbart på plass for å finnet opphavet til problemet.

Nå har de tre oppdrettsselskapene riktig nok kommet på banen med en gulrot for de som fanger fisk, men vi er sterkt opptatt av tidsperspektivet i varslingsrutinene. Det innebærer blant annet at hensyn til omdømme underordnes kravet om informasjon til de som har krav på det. Vi er alle inneforstått med at det innebærer risiko for både sykdom og rømming når man driver med havbruk, men den store testen blir hvordan man håndterer det vi mener er kriser.

Vi gjentar gjerne ønsket om at oppdrettsnæringen selv går i bresjen for enda mer rømningssikre anlegg, på sikt landbaserte anlegg som ikke representerer en fare for villaksen. Tallene for antall fisk som rømmer gikk kraftig ned i 2012, noe vi håper handler om bedre sikkerhet og utstyr, men dette er altså en påminnelse om at ingen kan gardere seg. Grieg-planene om et større slakteri på nettopp Møllenes i Kåfjord bør være en del av en større plan for hvordan dette unngås i framtiden.