Hvis Alta skal lykkes i bestrebelsene på å være et attraktivt vekstsenter og bosted for småbarnsforeldre, er tilstrekkelig antall barnehageplasser ett av de viktigste suksesskriteriene.

Det er mange brikker som skal på plass for de som vil satse, enten de er fra Alta eller synes byen virker attraktiv utenfra. Hvis arbeidsplasser, studietilbud og bolig er under kontroll, er det synd om uforutsigbar barnehagesituasjon står i veien for etablering. Alta-politikerne har vært opptatt av saken, og vi har hatt tilnærmelsesvis full dekning, men Altapostens fokus de siste dagene viser at kontinuerlig oppsyn med køen er helt nødvendig. Akkurat som tomtesituasjonen krever saken fokus hele tiden. Det finnes gode planer for å skaffe flere plasser, men situasjonen er langt i fra idyll.

Når fortvilte foreldre forteller om en vanskelig hverdag, og private barnehager plutselig får enorme ekstraregninger i fanget, er problemet reelt for dem det gjelder. I tillegg til at Alta kommune kanskje har et pedagogisk problem når målgruppene skal nås. Administrasjon og politikere må for eksempel være samkjørte når det gjelder virkeligheten og hvordan utfordringene løses.

Vi har stor forståelse for at de private barnehagene føler seg urettferdig behandlet når innsparinger kommunalt får direkte betydning for drifta. Anstrengt bemanningssituasjonen i kommunale barnehager kan paradoksalt nok føre til dårligere tilbud også i private barnehager. Det er nødvendig å se hvor viktig disse barnehagene er og har vært for tilbudet i Alta, i tillegg til at man unngår drift i rykk og napp for barnehager som allerede sliter med å få endene til å møtes. Det er simpelthen uholdbart, og noe sier oss at informasjonen kunne vært bedre.

Altaposten kunne før helga fortelle om Wanja Berglund og hennes familie som blir satt i stikken av en merkelig rikspolitisk konstruksjon. Den såkalte barnehagefristen 1. september gir absurde utslag, der suksess i kampen om barnehageplass er prisgitt terminen. Kommer ikke barnet før denne magiske datoen, risikerer småbarnsforeldre at de er ute av gamet. Noen har selvfølgelig et nettverk som kan hjelpe midlertidig, men andre som er ny i byen, havner i klemma. I Tromsø reagerer UNN-ansatte på at desperate foreldre ber om assistanse for at fødselen skal framskyndes. Vi synes det er ille at et så hyggelig omstendighet skal mørklegges av at foreldre er bekymret for framtiden, slik det ser ut på fødeavdelingen i Tromsø.

Barnet er mer enn en brikke i familieplanleggingen, men her er det altså rådende politikk som skaper et uheldig fokus. Ikke foreldrene. Vi mener regjeringen bør droppe et så kunstig målsnøre for å skape full barnehagedekning. I stedet trengs det naturligvis bedre rammebetingelser for at kommunen og private barnehager skal gjøre denne jobben.