Ingen barn skal måtte stå på sidelinjen fordi foreldrenes og familien er fattige. Det er den klare målsettingen til den rød-grønne regjeringen. Gjennom Arbeids- og inkluderingsdepartementet har regjeringen satt av betydelige midler til bruk for kommunene for å forebygge at barn blir satt utenfor naturlige sosiale aktiviteter på grunn av fattigdom.

Tiltaket er viktig. Ikke minst fordi det gir et signal om at vi bryr oss om de som sitter nederst ved bordet. Tanken på at barn ikke skal kunne delta i idrettsaktiviteter, gå i bursdager, følge klassen på ulike opplegg eller stoppes ved inngangsdøren til den lokale kulturskolen, bør opprøre oss alle. Norge er et så rikt samfunn at mor eller fars lommebok ikke skal være hinderet for å kunne delta i det som ellers er normale aktiviteter i vennemiljøet til et barn.

Alta kommune har utarbeidet et treårig prosjekt som har som mål å bidra til at flyktningbarn skal kunne delta i den lokale idretten. I hovedsak vil den halve millionen som kommunen årlig har fått innvilget til prosjektet gå til å lønne en prosjektleder. Meningen er at prosjektlederen skal være bli et bindeledd mellom idrettslagene og familiene til de mindreårige flyktningbarna i Alta. De teller i dag 20, men ventes å øke de neste årene.

Intensjonen er vel og bra. Spørsmålet som bør stilles er om hvordan vi får mest mulig igjen for den halve millionen som årlig går til prosjektet. For vår del er vi slett ikke sikker på at det er å bruke fire femdeler av prosjektstøtten på fulltidsansatt prosjektleder.

Det er idrettslagene som er nøkkelen til å få integrert flyktningbarna. Selve grunnlaget er det ordinære tilbudet idrettslagene gir i de respektive aldersgruppene. Deretter å få de aktuelle idrettslagene til å ta den ekstra jobben med tilrettelegging for flyktningbarna. I enkelte tilfeller bør klubbene kunne styrke treningsgruppen med en ekstra trener - eller administrativ leder - som kan ha spesielt fokus på språk, kulturelle forskjeller og praktiske ordninger knyttet til integreringen av flykningbarnet eller barna i gruppen. Det er naturlig at de aktuelle idrettslagene blir tildelt økonomiske ressurser fra prosjektpotten for å få dette til.

Arbeiderpartiets Helga Pedersen sier at regjeringen er opptatt av at barn av fattige foreldre skal kunne delta på fotballtrening og andre fritidsaktiviteter. Kjempebra, men det er viktig å sette handling bak mening. For å ta idretten har vi de senere år sett at inngangsbilletten hos lokale idrettslag har økt betydelig. Det er ikke uvanlig med treningsavgift på et par tusenlapper i året for en ungdom i tillegg til egenandeler på reiser og turneringer. De fleste klubbene operer med separate treningsavgifter for den enkelte idrett, og spiller du eksempelvis både handball og fotball kan beløpene ganges med to. Er det i tillegg søsken i familien som er aktiv, blir totalsummen stor. Mange barn i Alta har fått beskjed om at de av økonomiske grunner må finne seg andre fritidssysler. For flyktningbarn, som har foreldre som ikke er vant med dugnadsplikt, kan barrieren for å delta i organisert idrett være uoverstigelig.

I tillegg til prosjektet som nå igangsettes bør også politikerne vurdere andre generelle tiltak som kan motvirke økende treningsavgifter og egenandeler. Et først steg bør være å stille gratis treningslokale til disposisjon for all aldersbestemt aktivitet.