Publisert: 01.09.2010 kl. 12:47 , Endret: 01.09.2010 kl. 12:49
Når man befinner seg lengst nede i bølgedalen, bør ikke svaret være å ta frem spaden
Vi tviler ikke på at Fefo har mange hensyn å ta når det kommer til jakt i Finnmark, men vi mener at hensynet til rypa må rangeres øverst.
I går kunne Finnmarkseiendommen presentere takseringen av rypebestanden i fylket. Mistanken ble bekreftet og vel så det. Langs 800 kilometer med telleruter var bestanden på et lavmål. Selvfølgelig finnes det lokale variasjoner i et fylke på Finnmarks størrelse, men hovedinntrykket er at vi står overfor «sorgens kapittel».
Vi registrerer at Fefo langt på vei virker mindre bastant i sin omgang med virkemiddelapparatet, men at mangel på høringsrunde gjør at man styrer unna jaktstopp. Spørsmålet er imidlertid om de foreslåtte begrensningene på to liryper og tre fjellryper per dag vil monne. Vi tviler på det. Det er riktig at mange finnmarkinger har en kulturell tradisjon for å hekte på seg børsa i september, men de fleste finnmarkinger har også tradisjoner for å ta signalene fra naturen. Derfor er det så sterke reaksjoner på overdreven barmarkskjøring, overbeite, garnfiske i vatn, nedskyting av ryper fra scootersetet og tjuvslakting av elg. Det er respektløst overfor både natur og andre som setter pris på disse ressursene.
Fefo peker på at de har flere hensyn å ta, blant annet til jegere sørfra som har planlagt turen nordover. Vi mener jegerne sørpå bør være oppdatert på situasjonen i Finnmark og ta sin del av ansvaret av at vi for tredje år på rad står overfor det som kan oppfattes som et sammenbrudd. Hadde Alta Laksefiskeri Interessentskap (ALI) tre år på rad forsonet seg med at totalfangsten i elva nærmer seg 20 prosent av potensialet, uten å foreta seg noe, hadde vi reagert sterkt på unnfallenheten. Laksestammen kan ikke ofres for at lordene har vært i elva siden 1800-tallet eller at rikfolk skal kose seg. Derfor praktiseres catch release og andre typer begrensninger. I en situasjon der totalfangsten hadde vært på 1/5 av normalen ville det vært behov for hardere lut.
Fiskeriforvaltningen i norske havområder er et annet eksempel. Det er umulig å lefle med ressursene for at havgående flåte skal levere til industrien eller at kystflåten har store lån å betjene. Aller minst kan de som driver med fritidsfiske forlange å opptre «som de alltid har gjort». Det er å skyte seg selv i knehasene med stor presisjon og nekte seg selv fremtidige jaktopplevelser ? og avskjære kommende generasjoner de samme mulighetene. Vi har fått med oss at mange mener at jakta har liten innflytelse på svingningene, men «svart vidde» tre år på rad kan ikke møtes med skuldertrekk eller mangel på forhold til føre var-prinsippet. Når vi ender opp med at stamfuglen beskattes, gambler vi med ressursene og gjør rypestammens mulighet til å ta seg opp svært så bratt.
Selvfølgelig vil en jaktstopp være en personlig nedtur for mange. Det vil også kunne ramme reiselivsaktører som har spesialisert seg på tilrettelegging for jegere utenfra. Den omstillingen må man imidlertid ta når ressursene svinger, slik det har gjort de siste årene. Når man befinner seg lengst nede i bølgedalen, bør ikke svaret være å ta frem spaden, men heller gjennomføre de grepene som er nødvendig for at klatreturen skal bli vellykket.
