Publisert: 27.08.2010 kl. 11:14 , Endret: 27.08.2010 kl. 11:23
I denne spesielle saken har dyktige fagfolk saumfart tekniske forhold ved bilen og undersøkt veibanen
Redselen for rettslige etterspill og presedens må være årsaken til at både regionveisjef Torbjørn Naimak i Statens vegvesen og fylkesordfører Runar Sjåstad velger å kaste seg ned i skyttergravene etter havarikommisjonens rapport om ulykken i Alta.
Vi har ikke noen annen forklaring på at man forsøker å riste av seg ansvaret for tilstanden på Aronnesveien den skjebnesvangre dagen i 2009. Det virker krampeaktig når Statens Vegvesen nok en gang skyver foran seg det faktum at sjåføren har plikt til å tilpasse kjøringen etter forholdene. Ingen er uenig i akkurat dette prinsipielle utgangspunktet, men i akkurat denne spesielle saken har dyktige fagfolk saumfart tekniske forhold ved bilen og undersøkt veibanen for å søke alternative forklaringer. Vi synes det er på grensen til uanstendig å overse rapportens klare konklusjoner, blant annet av hensyn til de pårørende.
«Vi er kjent med at sporene på Aronnesveien var større enn de ideelt sett burde være», uttaler regionveisjefen til Altaposten, før det igjen handler om at sjåførene burde tilpasse kjøringen etter forholdene. Vi anser det som et forsøk på å bagatellisere de kritikkverdige kjøresporene på Aronnesveien. Sporene var så langt unna ideell som det er mulig å komme. Vi snakker om en situasjon som har vedvart i mange år, uten at politikere og veimyndigheter har gjort noe med saken. I den grad man skulle «tilpasse seg veiforholdene» på strekningen, måtte man rett og slett kjøre alternative veier for å unngå risiko, for eksempel E6.
Altaposten hadde belyst tilstanden ved Aronnesveien utallige ganger, også med tommestokk for å synliggjøre hvor ille forholdene var. Statens Vegvesen har i alle sammenhenger fått muligheten til å kommentere dette. Etaten var ikke bare «kjent» med sporene, de hadde fått det inn med teskje fra ulike instanser. Vi tipper stedlige fagfolk hadde svært god oversikt over Aronnesveien og dens beskaffenhet. Forklaringen har hele veien vært pengemangel og prioriteringer, men da må både regionveisjef Naimak og fylkesordfører Sjåstad bidra til å henge bjella på katta - ikke peke på sjåførene og toe sine hender. Vi mener det er misforstått lojalitet å møte en så spesiell rapport med byråkratisk tilnærming, i stedet for å se om systemet medvirker til ulykker. Det må være i alles interesse å finne kjernen til årsaken, så må vi selvfølgelig alle være opptatt av sjåførens eget ansvar.
Fylkesordfører Runar Sjåstad er redd for at forsikringsselskapene skal rette regresskrav mot fylkeskommunen. Det må han gjerne være, men hvor ofte har Havarikommisjonen muligheten til å gå så konkret inn i enkeltsaker? Omsorgen for pengesekken må ikke komme foran de entydige faglige vurderingene som er gjort i en helt spesiell sak. Sjåstad har nok langt mer å fare med når han fastslår at etterslepet på veiene ikke er i samsvar med rammene fylkespolitikerne har å forholde seg til. Her er vi ved kjernen i problemstillingen. Mange år med elendig vedlikehold har laget en dødsfelle på Finnmarks mest brukte fylkesvei. Raipasveien blir nå heldigvis utbedret, og Dalaveien og veien ved Elvestrand har nå setningsskader som gir stor risiko. Ingen bør primært være opptatt av å forsvare seg selv eller sin egen etat, men være sannhetssøkende for å unngå flere ulykker.
Derfor er det heller ikke noe godt utgangspunkt å legge utgivelsen av rapporten til Altapostens deadline, angivelig for å få fokus på noe helt annet. Den foreløpige rapporten, som har vært kjent i lang tid, burde vært et godt grunnlag for et samferdselspolitisk oppgjør.
