Publisert: 26.08.2010 kl. 12:34 , Endret: 26.08.2010 kl. 12:39
Redselen for presedens må ikke komme i veien for sannheten.
Havarikommisjonen for transport fastslår i klartekst at veistandarden ene og alene var årsaken til at tre mennesker omkom på Aronnesveien 1. januar 2009.
Vi tror konklusjonen er i tråd med den virkelighetsoppfatning som råder i Alta-samfunnet. I årevis forut for ulykken kunne Altaposten rapportere om utallige nestenulykker på veien, blant annet på grunn av dype og bratte spor på deler av strekningen. Det var advart fra alle hold om at standarden på veien utgjorde en dødsfelle for trafikantene, noe som altså endte i en ugjenkallelig tragedie for tre mennesker og deres pårørende. I går fikk de pårørende bekreftet sin mistanke. Veiforholdene kostet tre kjære familiemedlemmer livet.
Det må være en trøst at kommisjonen er så klar i sin konklusjon. Samtidig har de pårørende vært opptatt av slikt ikke skal skje igjen. Er det akseptabelt at viktige ferdselsårer kan forfalle så til de grader, uten at det kommer et samferdselspolitisk løft eller at veimyndighetene sier stopp og stenger traseen, eventuelt gjennomfører andre tiltak for å sikre trafikantene?
Alle er inneforstått med at bilistene har ansvar for å tilpasse farten etter forholdene, men her har kommisjonen grundig påvist at farta har vært betydelig lavere enn oppgitt fartsgrense. Det gjør situasjonen helt spesiell, og vi synes det er trist at Statens vegvesen ikke er villig til å se det spesielle ved beskaffenheten på Aronnesveien og tragedien som skjedde her. Redselen for presedens og konsekvenser må ikke komme i veien for sannheten.
Vi er heller ikke imponert over reaksjonen til veieier Finnmark fylkeskommune. Når fylkesordfører Runar Sjåstad mener det er feil fokus å tillegg eieren ansvar for spordybden, blir det intet annet enn en ansvarsfraskrivelse. Det er riktig at fylkeskommunen har sparsomt med veimidler, men når forholdene på den mest trafikkerte fylkesveien i Finnmark blir livsfarlig, har eieren ansvaret for å foreta seg noe annet enn å peke på staten og køen av prosjekter.
Kommisjonen har gjort et grundig og godt arbeid, selv om Altaposten i går kunne påvise at formuleringene er mildnet i den endelige rapporten. Likevel er konklusjonen så entydig i forhold til årsak, at endringene ikke gjør særlig fra eller til. Det forhindrer ikke at vi sitter tilbake med spørsmål knyttet til formuleringsendringene. At en høringsrunde ender med at krystallklare faglige konklusjoner tones ned i den endelige rapporten er i beste fall merkelig. Vi vet ikke om dette er vanlig praksis, men det gir et inntrykk av at eksempelvis innspill fra veimyndighetene eller veieier påvirker faglige vurderinger og formuleringer i kommisjonen. Vi tror det er behov for en debatt om denne praksisen i det offentlige rom. Derfor valgte Altaposten i går å presentere informasjon fra den foreløpige rapporten som var unntatt offentlighet.
