Publisert: 14.08.2010 kl. 01:10
Alta bør se til Hammerfest som har gjort en god jobb på dette området
I Hammerfest har man gjort forbilledlig innsats for å lage et lavterskeltilbud for de som er psykisk syke. Det bør være målsettingen for Alta også.
Altaposten kunne nylig fortelle at hver helsearbeider i Alta kommune gjennomsnittlig må følge opp 40 pasienter. Tilsvarende tall for Hammerfest er åtte. Det betyr ikke annet enn at Alta-politikerne bør bruke tid og ressurser på å finne ut hvordan dette tilbudet skal forbedres, i tett dialog med fagfolkene på området. Det er nemlig lite som tyder på at behovet blir mindre i årene som kommer, både på grunn av at folketallet øker og at pasientene har svært forskjellige utfordringer.
Dørstokkmila kan være drøy. Her finnes det tabuer som slett ikke er «brutt ned», selv om de fleste på ett eller annet tidspunkt trenger hjelp. De fleste vil ikke ha behov for hjelp fra Klinikk Finnmark og distriktspsykiatriske sentre, men kan ha en midlertidig krise som må løses der og da. Paradoksalt nok kan lange køer og ventetid føre til at presset mot institusjonsplassene øker i lengre perspektiv. Det er årsaken til at mottakelsen i førstelinje er så viktig. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det også fornuftig med forebygging og tidlig hjelp.
Alta har god kommunehelsetjeneste, og vi tror fastlegene gjør sitt ytterste for å både hjelpe og henvise pasientene videre. Det gjelder også for resten av apparatet som er tilgjengelig. Spørsmålet er imidlertid om pasientene havner i en «runddans» i kø, uten følelse av å bli tatt tilstrekkelig på alvor. Vi snakker riktig nok om allmennleger, men vi konstaterer at presset mot det somatiske tilbudet i Alta får svært mange «tunge» arbeidsoppgaver, enten det nå skyldes mangelfull politikapasitet eller mennesker som på grunn av rus og psykiatri faller mellom flere stoler. Dette er med andre ord ikke bare en utfordring for Alta kommune, men for hele samhandlingen.
Vi tror ikke politikerne i Alta nødvendigvis har «glemt» området, men oppgavene har stått i kø innenfor både rus og psykiatri. Rusboliger og ettervernsboliger har vært en prioritet, samtidig som «budsjettsprekkene» har tvunget politikerne til å tenke innsparinger i stedet for satsinger. Det er også virkeligheten i årene som kommer, selv om ønskene er mange, også utenfor det som er definert som et kommunalt ansvar. Helse- og sosialsektoren har kolossale oppgaver i et vekstsenter, som i tillegg til å absorbere mennesker, også får fordyrende utfordringer i fanget. Svaret er ofte å tenke annerledes.
Målsettingen må være å bygge opp et godt og trygt lavterskeltilbud som en dimensjonert for oppgavene. Samtidig er det viktig å bygge videre på frivilligheten, slik vi har sett det ved «Gnisten». Ingen kan forvente at Mental Helse eller andre skal ha kapasitet til å følge opp pasientene, verken faglig eller medisinsk, men en varm mottakelse og samtalepartnere har antakeligvis stor betydning for dem det gjelder. Derfor kan den kommunale innsatsen like gjerne være å bakke opp de som gjør en god jobb allerede.
