Publisert: 22.10.2009 kl. 14:15 , Endret: 22.10.2009 kl. 15:01
Myndighetene har så langt ikke lykkes med å tilpasse reintallet etter beiteforhold
Landbruksministrene her til lands har toet hendene i forhold til overbeiting og ambisjonene om bærekraftig reindrift gjennom mange år. Lars Peder Brekk (Sp) er ikke noe unntak i så måte.
I gårsdagens utgave av «Spekter» satte NRK fokus på «strid om sameland». Her ble den historiske bakgrunnen for rettighetskampen godt belyst, fra fornorskningstiden, aksjonene i Alta til etableringen av både Sametinget i 1989 og Finnmarkeiendommen i 2006.
Den historien kan naturligvis være et bidrag til å forstå reindrifta bedre, både som næring og kulturbærer, men det er samtidig nødvendig å skille mellom bruksrettigheter regulert i reindriftsloven og de rettigheter alle finnmarkinger har gjennom finnmarksloven. Like viktig er det å få med seg at Sametinget ikke styrer reindriftspolitikken her til lands, noe vi tror reindrifta er svært bekvem med. Av flere grunner. Den ene er at reindriftsnæringa står støtt med staten som forhandlingspart. Den andre er at de slipper å forholde seg til kommunene, fylkeskommunen, Sametinget og andre som måtte ha meninger og innsigelser i forhold til reindrifta.
I praksis har det ført til handlingslammelse, der myndighetene overhode ikke har maktet å gjennomføre de tiltakene som skulle fremme flokkstrukturering og en næring i pakt med naturgrunnlaget. På lang sikt vil det være en bjørnetjeneste for hele næringa, både på grunn av økonomi og økologi. Statsrådenes eneste svar på utfordringene har vært delegasjon til reindriftsadministrasjonen og lokale områdestyrer. Der har man heller ikke klart å ta saken videre. Lars Peder Brekk kunne i gårdagens «Spekter» gjerne påpeke at det finnes klare ansvarsforhold og sanksjonsmuligheter, men bekreftet igjen inntrykket av at man ikke gjør stort annet enn å ta tida til hjelp. Det er i bunn og grunn et bidrag til mer ufred.
Et oppsvulmet reintall fører nemlig til at reinen siger ned i dalfører på jakt etter beite. Det betyr nedtråkking av avlinger og rammer bønder som allerede har anstrengte marginer for sin drift. I år har vi også sett en helt ny utvikling, nemlig at reinflokkene midtsommers vandrer i stort antall langs veier og ferdselsårer. Både på RV 93, lang E6 i Langfjorden og ikke minst på fylkesveien mellom Langfjordbotn og Øksfjord har situasjonen forverret seg betraktelig, noe som antakeligvis kan forklares i beiteforhold. Mange utøvere har rein i godt holdt, men situasjonen kan raskt bli dramatisk forverret gjennom klimaendringer. Da kan vi få langt flere dyretragedier enn det noen synes å mene er «naturlig».
Vi støtter langt på vei pristiltakene som nå gjør at flere dyr slaktes, men det forutsetter naturligvis at planleggingen er god og at slaktekapasiteten er tilpasset antallet. Bruksreglene er utsatt ett år, men vi håper at politiske myndigheter kommer på banen for å løse opp i konfliktene som har oppstått. Klarer man ikke å løse konfliktene lokalt, må myndighetene ha et reaksjonsmønster. Nå er det fullstendig handlingslammelse, til tross for at konfliktene har vært der i lang tid.
Vi synes også det er en selvfølge at landbruksdepartementet tar Altas ankepunkter på alvor. Det er toppen på arroganse når statssekretæren ikke engang er villig til å møte Alta kommune for å diskutere uenigheten om beitegrensene.
