Publisert: 13.10.2009 kl. 12:09 , Endret: 13.10.2009 kl. 12:10
Det er fint at problemstillingen løftes sterkere inn i statsbudsjettet
Finnmark er blant fylkene som har urovekkende store problemer med at elevene ikke fullfører videregående skole. Derfor er det viktig at problemstillingen nå blir «løftet inn» i statsbudsjettet, men vi har en mistanke om at det trengs større strukturelle tiltak.
Fylkesråd Knut Mortensen (SV) og Finnmark fylkeskommune har riktig nok hatt fokus på denne saken i lang tid og har til en viss grad merket en bedring etter særskilte tiltak. For enkelte handler det om at de ikke makter å fullføre utdanningen innenfor normert tid, mens andre rett og slett hopper av. Det er en trend som kan hjemsøke oss med en bumerangs kraft om få år, simpelthen fordi Finnmark vil har stort behov for kompetansearbeidsplasser i årene som kommer.
Paradoksene står i kø: På Alta videregående skole har forgubbingen i lærerstaben pågått i mange år, samtidig som de altså må leve med at svært mange elever slutter. Det kan til og med dreie seg om at elever som ville fungert utmerket som lærere avslutter sitt skoleløp tidlig på grunn av at de er sliter med motivasjonen. Det er ikke ønskelig å senke terskelen for hva elevene skal kunne før de starter på høyere utdanning, men det kan tenkes at dagens modell og løp er for teoretisk og rigid. Den litt èndimensjonale vekten på teoretisering i Reform 94 hadde kanskje sine ulemper. Følgelig kan man frykte at noen allerede i 16-årsalderen faller fra og blir en kasteball mellom ufaglærte yrker og Nav-systemet. Vi tror ikke det er verken god butikk eller god sosialpolitikk å skyve problemstillingen foran seg.
I statsbudsjettet som ble lagt fram i formiddag ble 60 millioner kroner satt av til en frafallspakke, der halvparten går via fylkeskommunale budsjetter. Det kan være fornuftig å delegere til skoleeierne å finne ut hvor skoen trykker, samtidig som vi altså mener at gode alternative tilbud må vurderes. Vi synes Venstre hadde mange gode poenger under trontaledebatten i går der de fremmet en tipunktsplan for å møte dette frafallet. Spesielt synes vi ambisjonen om en mer fleksibel og elevtilpasset hverdag høres fornuftig ut. Forutsetningen er imidlertid at terskelen for hva som skal læres ikke senkes, men at man faser inn teoridelen på et senere tidspunkt. Hovedsaken er kanskje at man i det videregående skolesystemet i langt større grad enn tidligere må «se» elevens individuelle behov, slik målsettingen er i grunnskolen. Det handler verken om snillisme eller et forsøk på å tilpasse seg lat ungdom, men et behov for å se etter effektive grep for å stanse et meget alarmerende utvikling.
