Flere tusen mennesker har allerende omkommet i den omfattende migrasjonsbølgen i Middelhavet, men når små barn skylles livløs opp på stranda, gjør det noe med oss. Og godt er det.

Noen har påpekt at dette bare er en av mange globale flyktningkriser, nærmest som om det skulle bety at vi ikke behøver å bry oss særskilt om skrekkscenariet i Middelhavet. Etter vår mening er engasjementet og følelsene som mobiliserer den grunnleggende empatien et tegn på at vi ikke forblir avstumpet foran tv-en i en fredelig krok av verden. Behovet for medmennesker vil aldri ta slutt, men det nye er at Europa nå utfordres på usminket vis av kløfta mellom rik og fattig, mellom krig og fred. Mellom reelle og livstruende farer og de ilandsproblemene vi omgir oss med til daglig.

Forhåpentligvis kan denne mobiliseringen også kvele den politiske populismen som pipler til overflata i valgkampen, der mennesker som flykter fra krig blir stigmatisert som lykkejegere og der landets finansminister finner det naturlig å be kommunepolitikerne om å avstå fra forpliktelser nedfelt i et flertallsvedtak. Vi mener det trengs en langt raskere behandling av asylsøknader, samtidig som vi strekker ut handa til flyktninger som er i akutt krise. Flyktninger fra krigen i Syria, som står på bredden med grusomheter bak seg, starter selvfølgelig ikke av gårde med familien på en livsfarlig ferd i Middelhavet, uten at krisen er bunnløs. Det er en meningsløs påstand – og enda mer meningsløs er timingen.

Da er det et sunnhetstegn at både rikspolitikere og lokalpolitikere bryr seg, til og med før FN nå tinglyser en flyktningdugnad som omfatter 200.000 mennesker. Halvor Pettersen i Loppa Ap vil åpne skoleporten for mennesker i krise. Alta kommune bretter opp ermene for et ekstraordinært løft– og diskusjonen i barnehager og skoler er hvordan traumer og redde barn skal håndteres på en god måte. Vi mener ikke at det er problemfritt å ta i mot verken asylsøkere eller flyktninger på en verdig måte, men alternativet er å sitte med hendene i fanget.

At lokalpolitikere bryr seg og foreslår tiltak for å avhjelpe situasjonen er prisverdig, slik Torfinn Reginiussen gjorde ved å peke på Jansnes som et aktuelt mottak. Det er de negative reaksjonene som er skremmende, ikke viljen til å se etter løsninger.

Vi trenger en flyktningdugnad på flere nivåer. Da må kommunene og lokalsamfunnene være en del av et felles hjertelag.