Når Alta-politikerne ikke har klart å bli enige i løpet av fire år, er det naturlig at skolesaken sendes til det neste kommunestyret. Det er imidlertid viktig å sende den «rekommandert», så vi er hundre prosent sikker på at pakken åpnes og at skolestrukturen blir avgjort en gang for alle. Aller helst i løpet av de to første møtene etter valget.

Så kan det innvendes at mannskapet i liten grad vil fornyes og at de samme nøttene fortsatt skal knekkes, enten politikerne er av rød eller blå avstøpning. I den grad Alta-politikerne har framstått som samkjørte de siste fire årene, handler det om kollektiv vingling i skolesaken, riktig nok med forskjellig utgangspunkt.

SV er et stjerneeksempel i så måte. Etter å ha framstått som et konsekvent parti i tre år, fant de plutselig lykken sammen med Arbeiderpartiet, Venstre og Arnt Ivar Pedersen i et forent oppfatning om at nærskoleprinsippet var løsningen, det vil si status quo med en ide om å stenge av deler av bygningsmassen. Noen uker før valget har SV vendt tilbake til den opprinnelige plattformen, nemlig en faglig tilnærming til skolestrukturen, vel vitende om at Alta ikke har råd til å bevare 18 skoler. Nærskoleprinsippet er heller ikke bærekraftig, i hvert fall ikke hvis intensjonen er at vi skal ha et helse- og omsorgstilbud som er verdig. Pengene kommer til syvende og sist fra samme pott.

Politikernes forsøk på bakrommet lyktes ikke denne sommeren, så vi tviler på at åpenhet eller medieomtale er årsaken til at politikerne har surret formålsløst rundt i fire år i denne saken. I det hele tatt er vi lite bekvem med at så viktige saker skal hånderes utenfor det offentlige rom. Det er i beste fall tvilsomt i forhold til tolkningen av offentlighetsloven, så dette må forventes å være et unntak. Vi har forståelse for at man har vært løsningsorientert og hatt et ønske om å finne hverandre, men et moderne demokrati og Altas befolkning fortjener at politikerne diskuterer saken i åpent lende.

Det er utvilsomt en fordel at de store linjene i politikken har bredest mulig forankring hos de folkevalgte. Det gir legitimitet, forutsigbarhet og ro. Nasjonalt kan vi peke på forsvars- og utenrikspolitikk og diponeringen av pensjonsfondet som åpenbare eksempler. Lokalt er lange linjer i helse- og skolepolitikk blant tingene som betyr mye, men en strukturdebatt bør utkjempes med blanke våpen og åpenhet.

I begynnelsen av perioden hadde Altaposten et intervju med fire rektorer. De representerte alle rektorene i Alta og budskapet var ikke til å ta feil av: Vi trenger politikere med ryggrad, som prioriterer innholdet i skolen og fritar oss fra ostehøvelprinsippet, det vil si kutt i vikarer, svekket lærertetthet, færre nye bøker og mindre videreutdanning. Etter fire år er det vel strengt tatt ostehøvelen som har tatt siste stikk.