Reindrifta må som alle andre næringer tåle kritisk søkelys fra media og opinion, men vi håper politikere og andre har med seg at næringa står overfor store strukturelle utfordringer som preger den enkelte utøver. Næringa risikerer å bli en skyteskive i valgkampen – og når det lades med hagle blir presisjonen deretter.
Det er derfor verdt å ta med seg at reindrifta består av en rekke enkeltdistrikter og enkeltutøvere som gjør en særdeles viktig jobb, både for å produsere mat og skape verdier og sysselsetting i regionen. Mange har også vist handlekraft i forbindelse med den bebudete omstillinga og har respektert at beitegrunnlaget tilsier at det blir satt i verk tiltak.
I løpet av dagen legger landbruks- og matminister Sylvi Listhaug fram reintallene for 2014 og 2015, noe som kan bli bestemmende for hvor hard lut som brukes i reintallsreduksjonen. Skruen er allerede strammet, men her er det viktig at man ikke legger stein til byrden for de reindriftsutøverne som har møtt kravene med samvittighetsfull oppfølging.
Debatten preges unektelig av stigmatisering, der alle utøvere, aktører og familier gjerne havner under paraplyen «reindrifta». Her må vi i media holde tunga beint i munnen. Når reinbeitedistrikt Lakkonjarga sysler med planer om å kreve kompensasjon for etablering av lakseslakteri på Langnes ved Isnestoften, er dette et valg det enkelte distrikt må stå for. Vi mener det er et urimelig krav som kan bidra til å skape tvil om realiseringen av et særdeles viktig industriprosjekt for regionen, men det er altså ikke en hel næring det dreier seg om.
Mange reindriftsutøvere har vist stor grad av forståelse for viktige tiltak, som kraftlinja som skal bygges fra Ofoten til Skaidi. Både veier og kraftlinjer er infrastruktur som er avgjørende for Finnmarks ve og vel, inkludert reindrifta.
I debatten må vi samtidig ha med oss at mange reinbeitedistrikter føler at de presses fra flere hold, at summen av inngrep gjør at rammebetingelsene for tradisjonell og plasskrevende reindrift blir stadig vanskeligere. Da er det viktig at «kampene» velges med omhu, at verken inngrep eller motstand skjer som en refleks. Hvert prosjekt må vurderes isolert og i mange tilfeller finnes det omforente løsninger, for eksempel mellom reindrift og industrivirksomhet.