Eierne av Alfa Omega har bestemt seg for å kaste inn håndkleet og føyer seg dermed inn i rekken av gründere som har fått «smake» på bransjens nådeløse berg- og dalbane.

Å satse innenfor restaurant- og utelivsbransjen har nemlig vist seg å være høyrisiko, ikke minst i Alta. Utskiftningene har vært store i mange år og det er særdeles vanskelig å skape et langsiktig konsept som er økonomisk bærekraftig.  I så måte er faktisk 15 års drift rene maratonløpet i forhold til mange av bransjens sprintere, som knapt har rukket å forlate startblokka før kemneren sier stopp. Å overleve etter at nyhetens interesse har lagt seg, ser ut til å være den store prøvelsen.

Alfa omega var lenge ett av flaggskipene blant bevertningsstedene i Alta sentrum, både på grunn av  konseptet, interiøret, maten og trivselsaspektet. Kokkejævel Asbjørn Sandøy laget også signaturretter som har levd i hele perioden, som «Ole Mathis Hætta», «Lykken for deg» og «Almas datter». Det er ikke alle forunt å ha så stor innflytelse på restaurantvanene i en by.

Tallenes tale kan man imidlertid aldri rømme fra. Rekordomsetning i 2011 på 15 millioner kroner, har blitt til omsetning på 8,5 millioner i fjor. Det er et svalestup som blir synlig på det aller viktigste, nemlig bunnlinja. Da er det selvfølgelig en dyd av nødvendighet å vurdere salg eller avvikling, uansett hvor trist det måtte være for de ansatte og stamkundene.

Det viser seg stadig vekk at Darwins oppskrift for overlevelse er minst like aktuell for denne bransjen som artenes overlevelsesevne. Tilpasningsdyktighet er nøkkelen – og noen vil i samme åndedrett tilføye fornyelse. Det hjalp heller ikke å være legendarisk, som Grand kafe på Karl Johan eller Børs kafe i Bergen. Verden og publikum er temmelig nådeløs i så måte. I Alta er det bare å henvise til et utall steder som har takket for seg de siste tiårene, som gourmetforsøket Altastua, brune «Kjeller'n» og godt plasserte Han Skjenke på torget. Selv ikke Studentsamskipnaden med sine muskler har klart å knekke koden i Kunnskapsparken. Det er med andre ord enklere sagt enn gjort å starte opp sin egen virksomhet innenfor mat, pub eller utested. Scandic, som har flere bein å stå på, klarer å få en miks basert på en permanent bar og bruk av lokaler etter behov.

For Alta som vertskapsby er det naturligvis en svakhet, selv om vi har både Sorrisniva og andre gode tilbud knyttet opp mot opplevelse og reiseliv. Både innbyggere og gjester har få alternativer, spesielt på kveldtid og i helger når kjøpesentrene har stengt. Sunn konkurranse har ingen noe imot, men Ivar Pettersen har helt rett i at utestedene langt på vei har en felles agenda for å lage en miks som fungerer. I lang tid har man for eksempel glemt de unge mellom 18 og 20 år. Nå er det ikke noe alfa og omega, bokstavlig talt, at byen flommer over av uteliv, men både for pulsen og bolysten er det behov for gode tilbud innenfor bevertning og restaurantopplevelser.