Det ligger i sakens natur at politikerne må være bevisst på sin rolle i kontakten over landegrensene, spesielt når det påpekes fare for uønsket informasjonsflyt, etterretning og rekruttering. Vi må imidlertid ikke skylle barnet ut med badevannet og gjøre selve vennskapsbåndet til problemet.

Ap-politiker Kåre Simensen fra Alta har påtatt seg rollen som leder i Norsk Russisk Venneforening på Stortinget, der 17 representanter per i dag er medlemmer. Stiftelsen var riktignok før geopolitiske forhold skapte kjølige vindstrømmer mellom øst og vest, men vi bør under alle omstendigheter se verdien av at parlamentarikere pleier dialog og gjensidig forståelse mellom landene, uten at det skapes kunstige fiendebilder.

Vi får minne om at boikott av norsk laks, avskjæring av fly, øvelser, etterretning og industrispionasje ikke har oppstått i kjølvannet av den internasjonale krisen, men er en del av det permanente spillet. Noe annet er naivt, men det har selvfølgelig vært skjerpende at PST åpent og ærlig har pekt på at spesielt Russland og Kina er aktive her til lands. I så måte er det naturlig at en venneforeninger viser fingerspissfølelse for hvordan vennskapet skal pleies rent praktisk.

Tidligere har også en annen altapolitiker, Olav Gunnar Ballo, vært opptatt av å pleie kontakt med Tibet på lignende vis, uten at våre utenrikspolitiske og økonomiske relasjoner til Kina bør skremme oss fra engasjement. Norges forsonende øvelser i forbindelse med besøk av Dalai Lama bør minne oss om at det er norske, demokratiske standarder som bør gjelde. Det står ikke i veien for verken sunn skepsis eller hjertelig kontakt.

Det er selvfølgelig nødvendig for norske myndigheter å opptre fast og betemt overfor Russland etter annektering av Krim og aggresjonen i Ukraina. Like naturlig er det at vi forholder oss lojalt til alliansen vi er en del av, men vi skal være varsom med å ødelegge mellommenneskelig kontakt på grasrota mellom to naboland. Det er synd hvis innbyggere med russisk bakgrunn føler at klimaet mellom øst og vest forsurer hverdagen i Norge.

Kanskje vi i nord ikke har vært flinke nok til å kommunisere ut at det både historisk og etter Jernteppets fall har vært utstrakt kontakt over landegrensene i øst. Både regionalpolitisk og folk-til-folk har vi de siste 20-25 årene klart å skape flyt i dialogen og konstruktivt samkvem, som har gjensidig verdi og betydning. Ti prosent av innbyggerne i Sør-Varanger er russisk og grenseboerbeviset har skapt tettere forhold mellom folk på begge sider av grensen. Det er ingen automatikk i at mangel på politiske løsninger skal ødelegge forholdet mellom folk, eventuelt stå i veien for kontakt og kulturutveksling. Vi tror til og med fredelig sameksistens mellom innbyggerne i Finnmark og Nordvest-Russland fungerer stabiliserende.