Forsvarsdepartementet har fått en ny virkelighet å forholde seg til, både i forhold til økonomi og strategi. En av konklusjonene bør være at Forsvaret gjenoppretter sin tilstedeværelse i Finnmark, primært i Porsanger der man har anlegg, øvingsfelt og gode tradisjoner som vertskap for Hæren.
En ekspertgruppe ledet av professor Tamnes kunne denne uka overlevere rapporten «Et felles løft» til forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, en rapport som i klare ordelag redegjør for hvorfor det er behov for å styrke forsvarsevnen. I tillegg til økte bevilgninger, er det på tide med kraftige omdisponeringer som gir et moderne og handlekraftig forsvar.
Det er stor enighet om tilknytningen til NATO-alliansen og det tette samarbeidet med våre allierte. I en omskiftelig tid blir det ekstra viktig å satse på kontinuitet og forutsigbarhet. Som partner i en allianse må man selvfølgelig opptre deretter og ikke minst forholde seg til de krav som stilles til et oppdatert forsvar, i en helt ny tid.
Når nabo Russland regnes som den viktigste «faktoren» for hvordan Forsvaret skal planlegge og operere i overskuelig framtid, er det paradoksalt at nasjonen mer eller mindre har rygget ut av fylket med mann og mus. Det er nettopp et eksempel på værhane-oppførsel, med ganske så store omkostninger. Som vi har vært inne på en rekke ganger tidligere, er det lett å rive ned det som er bygget opp over lang tid. Det forhindrer ikke at et mer mobilt Forsvar vil ha god anledning til å se nordover i framtiden. At Joint Viking ble lagt til Vest-Finnmark bør være en indikasjon på at tilstedeværelse igjen er viktig, men ikke bare i forbindelse med øvelser.
Det er forskjell på fasthet og krigshissende retorikk. Norge bør være klar og tydelig når folkeretten brytes, slik vi har sett i Ukraina. Det betyr ikke at man skal bryte all dialog og kontakt med den samme naboen – og samtidig hengi seg til mistenkeliggjøring i ethvert henseende. Vi gjentar viktigheten av folk til folk-kontakten over grensen i øst, både for å vedlikeholde og styrke grenseboerbeviset og kulturelt samkvem. Her er skapt bånd på lokalt og regionalt plan som ikke nødvendigvis er en del av den diplomatiske nabokrangelen. Blant annet synes vi det er helt naturlig at fylkesordfører, og ordførere som pleier tett kontakt over grensen, deltar under markeringen av frigjøringen, for eksempel neste helg. Det historiske fellesskapet i nord har vekslet i intensistet, men det skyldes først og fremst «sentralisert» støy.