Svært mye av det som skjer i Finnmarks befolkningssenter er avhengig av samhandling mellom kommune og fylkeskommune. Det vi har opplevd denne vinteren gjør oss bekymret for at fylkeskommunen er havnet i en situasjon der politisk styring må vike for administrative føringer.

Fylkeskommunens politiske ledelse, med fylkesordfører Runar Sjåstad og fylkesvaraordfører Bente Haug i spissen, framstår som solid og samlende i sin politisk argumentasjon for Finnmarks regionale interesser. Sjåstad har tillit i alle leire, ikke minst for hans ryddige og inkluderende lederstil. Han har vært en tydelig og sterk talsmann for Finnmarks interesser, ikke minst for distriktene.

Hans lederstil preger også forholdet til administrasjonen. Den er inkluderende, og den fleksible formen gir administrasjonen stort handlingsrom i både å tolke og iverksette politiske vedtak. Her ligger det også en fare for at politisk vedtak kan bli satt ut av spill på grunn av administrasjonens vurderinger og tolkning. Det har vi sett i tre viktige saker for Alta denne vinteren – og her har ikke Sjåstad og Haug ryddet opp til tross for utallige muligheter og lovnader om dette.

To av eksemplene er knyttet til det nye hurtigbåtkonseptet i Altafjorden, et kommunikasjonstilbud som er avgjørende for at distriktsbygdene her skal ha en framtid. Det første ankepunktet er valget av Storekorsnes som trafikknutepunkt for de framtidige rutene. I realiteten finnes ingen infrastruktur på Storekorsnes som skulle tilsi et slikt valgt. Alta-politikerne har påpekt en rekke ganger at moloen, selv nerven i havna, kan rase ut dersom det ikke gjøres betydelig utbedringer og utvidelse. I tillegg må øvrig infrastruktur bygges opp for titalls millioner kroner. Administrasjonen har ikke lånt øre til advarslene.

Tabbe to er å skifte ut en velfungerende ferge til Årøya med en hurtigbåt som ikke vil kunne frakte den største tungtransporten som næringsvirksomheten på øya er avhengig av. Politisk krav om at det skal være gjennomgående inn- og utkjøring har blitt totalt oversett av administrasjonen. Samtidig må det investeres mellom 20 og 30 millioner kroner i nye kaier som er tilpasset den nye hurtigbåten. Lokalbefolkningen raser, og hevder at grunnforholdene gjør at ny byggeaktivitet kan medføre utrasing i sjø og fare for verdier og i verste fall liv. Uansett snakker vi om tiervis av millioner kroner i et tilbud som dømmes nord og ned av brukerne.

Den siste saken, og den med minst alvorlige konsekvenser, er fylkeskommunens forsøk på å gjøre investeringstilskudd og leieavtale til Finnmarkshallen til et spørsmål om ulovlig konkurransevridende statsstøtte. Fylkeskommunen har gått så langt at de har terminert en underskrevet leiekontrakt, og brukt sekssifret beløp på advokater til å belyse forholdet. Det går nå mot tre måneder siden kontrakten ble terminert. Alta kommune som er part i denne saken har forlengst konkludert at det ikke finnes noe juridisk grunnlag for at dette skal bli en sak for ESA, kontrollorganet til EU/EØS.

Til tross for manglende leieavtale sendes utbyggingen av Finnmarkshallen på anbud i neste uke, noe som er svært viktig for både Alta videregående skole og den frivillige idretten som brukere. Det applauderes av Sjåstad og Haug, men de må også påse at politiske føringer og vedtak ikke forkludres på administrativt nivå.