Hasvik, Mehamn og Berlevåg lufthavner vil fra 2017 ikke lengre ha operative tjenester i flytårnet. Fra 2017 skal tårnene på de nevnte lufthavnene samt på flyplassene på Røst og Værøy fjernstyres. Det vil ikke være noen AFIS-fullmektig som fysisk kan se at rullebanen er klar eller om en fugleflokk befinner seg i luftrommet nær rullebanen.

Fra Avinors side er det gjort klart at dette er en strukturendring som ikke stopper med de fem flyplassene på lista som ble offentliggjort tirsdag. Fra 2017 skal tre til fem lufthavner årlig omorganiseres til å få fjernstyrte tårntjenester. Det kan bety at flytrafikken kun ved de tre stamflyplassene vil bli betjent av tårnene ved flyplassene fra 2020.

Fra Avinor er det gitt garantier om at flyplassene som i dag er bemannet med flygeledere vil få opprettholdt sin status. Det er Alta, Banak og Høybuktmoen. De andre åtte lufthavnene i Finnmark er i dag organisert med AFIS-enheter med AFIS-fullmektiger. På disse flyplassene er det pilotene selv som tar sine avgjørelser basert på formidlet informasjon gitt av en AFIS-fullmektig. Disse står først i løypa for å bli omorganisert og fjernstyrt. Samtidig er det mye som tyder på at stamflyplassene ikke har fått noe varig vern, men kun et taktisk vern fordi Avinor ikke vil inn i en ny konflikt med det sterke flygelederforbundet i Norge.

Fylkesordfører Runar Sjåstad har allerede krevd dokumentasjon på at sikkerheten ikke svekkes med innføringen av fjernstyrte tårntjenester. Det er både helt naturlig og riktig å stille et slikt krav, men vi mistenker ikke Avinor for å iverksette en strukturendring som har påviselige sikkerhetssvakheter. Samtidig er det naturlig å tro at det kan være nyanser av en svekkelse av sikkerhet. Det er likevel neppe her prosessen vil strande. Derimot er det all grunn til å rope ut en advarsel om storstilt sentralisering.

Svært viktige kompetansearbeidsplasser i distriktene sentraliseres. Finnmark vil med sine 11 flyplasser rammes hardt dersom løpet fullføres og de fleste av disse blir fjernstyrt. Selv en flyplass med så sterkt trafikkgrunnlag som Hammerfest står i fare for å bli uten tårntjeneste. Vi er imidlertid redd for at denne strukturendringen kun er en påminnelse om at det finnes en «dødsliste» hos Avinor over lufthavner som ikke har en framtid. Høyst sannsynlig finnes flere av Finnmarks 11 lufthavner på denne lista. Fjernstyrte tårn er ikke ønskelig, men det er først og fremst sentraliseringen gjennom å legge ned flyplasser som må stanses.

At samfunnet har sett seg råd til å ha 11 flyplasser i Finnmark er ingen selvfølge. Det er basert på en erkjennelse av at et langstrakt fylke som Finnmark, hvor veiene vinterstid kan gi usikker framkommelighet, har behov for rask og sikker kommunikasjon. Det sier seg selv at bedriftsøkonomisk vil aldri regnestykket bære seg, kanskje heller ikke samfunnsøkonomisk. Det er imidlertid prisen som må betales for å ha folk boende i Finnmark. De mange flyplassene i et fylke med relativt lavt innbyggertall virker helt sikkert råflott i sør og hos økonomene i Avinor, men er et uttrykk for at myndighetene har ønsket at hele landet skal bebos og tas i bruk. Mange glemmer også at Finnmark ikke har jernbane, noe alle i sør tar som den største selvfølge.