Før helgas landsmøte valgte Helga Pedersen fra Tana å «flagge» at hun ikke er aktuell som kandidat til stortinget i neste periode. Det åpner for spekulasjoner og en tidlig maktkamp i Finnmark Ap, der både kjønn og geografi har en tendens til å definere handlingsrommet for kabalen.

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Helga Pedersen tar farvel med rikspolitikken i 2017. Hun har tydelig kommunisert at dragningen mot hjemfylket er stort og at hun ser for seg at Vestertana er det best tenkelige oppvekstmiljøet for sine barn, blant annet på grunn av nærheten til det samiske.

Samtidig er det historisk spesielt at en nestleder i Ap kaster inn håndkleet, uten opprykk. Hun har nylig passert 40 år og har sånn sett hatt gode forutsetninger for å prege partiets politikk, uansett om det ble posisjon eller opposisjon. Andre vil mene at det lå i kortene at finnmarkingen ble «skubbet» vekk da en trio som Jonas Gahr Støre, Trond Giske og supertalentet Hadia Tajik stilte seg til disposisjon, men den definisjonsmakten ligger nok helst i hovedstaden.

Ap i nord er gradvis tappet for gode kontaktpunkter inn mot rikspolitikken, slik det gjerne blir i forbindelse med maktskifter. Helga Pedersen har vært et viktig brohode inn mot makta, både Stortinget og regjeringskvartalet. Etter en politisk kometkarriere ble hun politisk rådgiver før hun fylte 30, fylkesordfører i Finnmark, fiskeriminister, stortingsrepresentant, parlamentarisk leder og nestleder i løpet av en tiårsperiode. Det er ikke alle forunt å få en slik tillit i Norges største parti.

Nå skal det først gjennomføres et kommune- og fylkestingsvalg, men vi tror Pedersens avklaring kan gjøre at posisjoneringen blir heftig i Finnmark Ap allerede tidlig i 2016. Vi tror til og med det kan være relevant for det som skjer i høstens valgkamp. Profilering tar nemlig sin tid. Litt avhengig av hva altaværingen Kåre Simensen tenker om sin framtid etter åtte år på tinget, kan det være duket for at fylkesleder Ingalill Olsen blir en naturlig kandidat. Kjønnsfordelingen synes å være et hellig prinsipp, men etter vår mening bør ikke geografi-fordelingen være så statisk som tidligere. Tenker vi noen år tilbake ville duoen Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Helga Pedersen vært soleklare valg, selv om begge er østfra.

Fylkesordfører Runar Sjåstad bør seile opp som en naturlig kandidat, uansett utfall av fylkestingsvalget og Simensens beslutning. Blir det valgseier, vil han ikke være den første som «hopper av» etter halvgått løp for å ofre seg for rikspolitikken. Det gjorde blant annet Helga Pedersen i 2005. En slik hypotetisk løsning gjør det naturligvis ekstra viktig hva som skjer i høstens valg og konstituering.