Det ryr inn med meldinger om fusjonsplaner, sentralisering og lekkasje av kompetansearbeidsplasser i Finnmark. Både innenfor privat og offentlig sektor kan det synes som om tilstedeværelse i distriktene blir mindre viktig og nærhet til kundene blir nedprioritert.

Sist ut er Innovasjon Norge i Finnmark som skal sentralstyres i større grad enn i dag – og frykten er naturligvis at dette rammer gründere og bedrifter. Meningen er at kontorene skal beholdes, men at det skal jobbes like godt med færre folk. Vi skal ikke overdrive betydningen av akkurat dette grepet, men en slik standard frase har en tendens til å følges opp av hardere lut etter hvert. I neste omgang blir man henvist til en telefonring i Oslo, eventuelt faste «visitter» av rådgivere. I Alta vet vi en del om ambulerende tjenester.

Mistanken er naturligvis også at dette henger sammen med en villet politisk ambisjon, nemlig å svekke dagens regionale handlekraft og tilpasse virkeligheten mot en forvaltning uten fylkeskommuner. Regionale utviklingsfond er allerede tappet og regjeringen har forsåvidt ikke lagt skjul på at de ønsker større grad av statlig kontroll på «verktøyene». At organisasjonen strammes inn og at midlene kanaliseres direkte til kundene kan ha sine fordeler, men vi er skeptiske til en betingelsesløs sentralisering av funksjonene. Vi forventer naturligvis at regionale politikere fortsatt har sin lovbestemte innflytelse over utviklingsprosessene, men det er en reell fare for at lokal og regional posisjon blir skadelidende. Det er i tilfelle dårlig timet når Finnmark trenger alt av drahjelp for å bli med på større satsinger i nord.

Fjorårets interne maktkamp i Norut viste seg også å være en prøveballong, basert på sentrale styringssignaler knyttet til både forskning og høyere utdanning. Forsterket konkurranse og behovet for større enheter tvinger seg fram – og dermed er det mye som tyder på at  kampen for et selvstendig forskningsmiljø er tapt, slik mange fryktet. Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette får for Norut Alta på lengere sikt. Det kan tenkes at det er rett at forskningsmiljøene er for små hver for seg, og at en fusjon er en dyd av nødvendighet, men det er neppe noen naturlov at fagmiljøet må konsentreres i Tromsø. Vi håper i det minste at konsernet tenker at tilstedeværelse i Finnmark kan være en fordel, også på lengere sikt. Det umiddelbare løftet foran styremøtet i mai er at alle beholder sitt arbeidssted i Alta.

Mange av disse prosessene går under radaren til lokale og regionale politikere, noe vi også har sett som en konsekvens av foretakssystemet innenfor helsesektoren. Det betyr også at viktige samfunnspolitiske beslutninger og prioriteringer er delegert fra demokratiet til styrerommene, der penger og rasjonalisering ofte er hovedpoenget.

Det er selvfølgelig også bekymringsfullt at private aktører trekker seg ut av Finnmark, selv om det er aldri så varslet av North Energy må foreta seg noe for å spare penger. I Hammerfest vil de også merke hardt at viktige leverandører innenfor petroleum slanker staben og sentraliserer virksomheten. I sum er dette tapte kompetansearbeidsplasser som svekker konkurranseevnen nord i landet.