For 75 år siden marsjerte okkupasjonsmakten med taktfaste jernheler inn i landet. Bildene fra Karl Johan fortoner seg som en friksjonsfri parade, men Operation Weserübung møtte på kvist på det snaukledde Gratangsfjellet. Alta bataljon lot ikke brukne gevær råde da nazistene truet moderlandet.

900 uredde og lett bevæpnede finnmarkinger, ledet av oberstløytnant Arne Dagfinn Dahl, bidro sterkt til å jage verdens mest velutstyrte hærstyrker mot svenskegrensen. I 60 dager kjempet de med livet som innsats under ekstreme forhold – og ga seg ikke før de allierte gjorde sin retrett. De holdt ut lengst av alle. Forsvarets 6. divisjon utgjorde eliten denne senvinteren nord for Narvik i 1940, selv med begrenset fly- og artilleristøtte.

Mange har fortjent heder og ære for motstandskampen, både 9. april og påfølgende år, men den dag i dag framstår behandlingen av Alta bataljon som en skamplett. Da tenker vi både på reaksjonsmønsteret til det offisielle Norge, men også de som har hatt definisjonsmakt til å videreformidle historien til den oppvoksende generasjon. Heltene fra Finnmark er ikke tilgodesett med verken krigskors eller særlig mange linjer i historiebøkene, kanskje fordi dette var vanlige arbeidskarer som var vant til slit i hverdagen. De slipte ljåen, mens andre pusset medaljene etter krigen.

Anledningen for honnør kunne vært i dag, på 75-årsjubileet for både okkupasjon og mobilisering. De aller fleste har gått bort, men det handler om å plastre et åpent, verkende sår i krigshistorien. Felles for mange av soldatene var at de ikke slo seg på brystet eller krevde honnør, men levde i det stille med sine opplevelser og traumer.

– Nei, medaljer gjør jeg ikke noe med, men jeg fikk diplom fra Kong Haakon, sa Ingvald Heitmann til Altaposten tidligere i år. 97-åringen fra Eiby var bare 21 år da han startet til Gratangen. Han kunne gå så langt som å medgi at «Narvikfronten ikke var noe kjære mor».

Kvibygutten Frithjof Haug var like gammel da han dro ut i krigen. 97-åringen har på en levende og ydmyk måte fortalt Altaposten om sine opplevelser og menneskeliggjort de belastningen som førte med krigen, og som gjør det samme rundt oss i verden den dag i dag. For eksempel i Ukraina, Syria og Kenya.

– Det var mye gråt på kaia i Bukta da vi dro, fortalte han i 2009. Mange forlot kone og barn for å kjempe for Norge. Noen kom aldri tilbake, mens andre har salvet sine «sår» siden den tid.

– Kona brukte å spørre hva jeg drømte om, siden jeg ropte og slo sånn i søvne, fortalte Haug. Ettervirkninger er såvisst ikke forbeholdt de som har en lett hverdag.

Heltemotet disse finnmarkingene framviste hadde fortjent allverdens takksigelser, medaljer og krigspensjon. All ære til Alta-ordføreren og våre stortingsrepresentanter for at de har gjort et forsøk på en verdig oppreisning.  På dagen i dag hyller vi Alta bataljon og de som sto opp mot den tyske krigsmaskinen landet rundt i disse fem skjebnetunge årene. Både «Gutta på skauen» og våre egne «Gutta på hauen» i Gratangen representerer det uselviske motet, som gjør at vi senere i vår kan feire 70-årsjubileet for frigjøringen.