Uheldige flypassasjerer har fått en overdose med uforutsette hendelser og forsinkelser den siste måneden. Norwegian-streiken kostet både penger og omdømme for selskapet, mens heftig snøfall mot slutten av forrige uke skapte det komplette kaos i flere dager for flyselskapene, bakkemannskap og skrankepersonell.
«Timingen» kunne ikke vært verre. Når palmehelga er i anmarsj er det fulle maskiner og mange som skal på påskeferie, med Gardermoen som selve knutepunktet for det meste av flytrafikk her til lands. Værgudenes lille vinterlige ekstraomgang var lammende. For flyrutene henger det meste sammen og forsinkelser sprer seg som ringer i vannet utover ettermiddag og kveld, med ettervirkninger i flere dager. I dette tilfellet måtte det settes opp buss fra Oslo til blant annet Alta for å komme seg nordover, slik vi også opplevde da askeskyen fra Island sèg innover Norge og Europa.
En streik kan partene gjøre noe med, gjerne litt raskere og mer effektivt enn vi opplevde for noen uker siden. Vær, vind og vulkansk utbrudd er det imidlertid forsvinnende lite å gjøre med, annet enn å smøre seg med tålmodighet og forsøke å finne ut hvordan man rent praktisk kan løse utfordringene, som alternativ transport, ombooking av fly eller overnatting. Vi håper og tror det er tilnærmelsesvis hundre prosent enighet om at sikkerhet er viktigere enn å unngå køer og irritasjon.
Når vi bor i vinterland må vi regne med at både snøfall og stormfulle vindkast vil utfordre det trafikale bildet gang på gang, enten det er på sjøen, i lufta eller på bakkenivå. Stengte fjelloverganger og forsinkelser er en del virkeligheten vi må forholde oss til, og derfor tror vi finnmarkingene gjerne har litt lengre lunte enn mange andre. Det er samtidig så store avstander, at alternativ transport hører med til sjeldenhetene. Å banne mot nordvesten viser seg også ha lite for seg når flyet er innstilt.
Ofte er det forbausende enkelt å peke på hva som driver frustrasjonen i taket når fly kanselleres, også denne gangen. Det handler om mangel på informasjon og kommunikasjon, sannsynligvis framkalt av dårlig oversikt. Det sier oss at det finnes et forbedringspotensial for logistikken, kanskje spesielt med tanke på at vi i dag har gode elektroniske og digitale hjelpemidler som bør kunne spre informasjon raskt. I tillegg til å forklare situasjonen, er det nødvendig å ha en beredskapsplan for hvordan de som rammes skal følges opp. Alternativ transport, overnatting, bespisning og generelle rettigheter bør spres etter beste evne, på samme måte som passasjerer i dag får sine påminnelser per mobiltelefon. Det finnes neppe personell til å følge opp absolutt alle med presise svar, men ruvende taushet er et dårlig alternativ.
Det som også er en veldig dårlig problemløser, er å riste av seg folkeskikken og gå løs på de ansatte som etter beste evne forsøker å hjelpe, for eksempel i informasjonsskranken. Vi er nemlig ganske så overbevist om at de som befinner seg på uriasposten i første linje ikke har ansvaret for verken organiseringen eller forsinkelsene. Det sier oss at det er ekstra viktig at de som har ansvaret for beredskap og håndtering av uforutsette hendelser, bør bestrebe seg på å finne en informasjonsstrategi som fungerer bedre enn i dag. Vi har nemlig en mistanke om at flystripa også må brøytes i årene som kommer.