I alt av honnørtaler snakkes det varmt om alternativ energi, som skal erstatte fossile energikilder, men i vindfulle Finnmark er det per i dag ikke mulig å realisere et så lovende og spennende prosjekt som Hamnefjell i Båtsfjord.

Det rare er at de fleste møter situasjonen med et skuldertrekk, i tillegg til at vindkraftprosjekter i Kvalsund forhandles bort for å skape godvilje for kraftlinja fra Balsfjord. Det er ikke uten grunn at Sametinget nå viser romslighet for linja som skal gi forsyningssikkerhet. Det ligger åpent i dagen at dette er en hestehandel som forsterker inntrykket av det praktiseres reindriftspolitisk veto mot det som er fremtidsrettet næringssatsing i Vest-Finnmark.

I den grad man virkelig mener at vi trenger en omstilling fra fossil til fornybar energi, er det trist at det nå tilsynelatende ikke finnes røster som beklager stillstanden og tar til orde for mer offensiv satsing på vindkraft, om ikke annet i prinsipielle vendinger. Selv miljøbevegelsen sitter musestille, fortrinnsvis ved bredden av Repparfjord.

Selvfølgelig finnes det negative sider ved vindkraft, blant annet visuelt og arealmessig, men vi gjemmer hodet langt nede i sandtaket hvis vi nå skroter næringspolitiske visjoner. At det eksporteres gass fra Finnmark er hyggelig for de regionvise eksporttallene, men på lang sikt er det en dårlig trøst når vi trenger bærekraft og flere bein å stå på. Vindkraft, gruvedrift og havbruk er blant næringer med potensial, men her er det sterke interesser som vil beholde Finnmark som reservat.

Nå er det rekordlave priser på salg av kraft som midlertidig har slått pusten ut av de mest optimistiske ambisjonene. Det kan vi sikkert være glade for når fakuraene dumper ned i postkassa med jevne mellomrom.

Det er imidlertid ikke bra for fellesprosjektet Finnmark Kraft, som i realiteten er en joint venture mellom kraftbransjen og Finnmarkseiendommen. Paradoksalt nok er det fylkstinget og Sametinget som er premissleverandør for Fefos rolle.

Ifølge NVE sitter Finnmark Kraft på det mest lovende prosjektet i det norsksvenske sertifikatmarkedet, nemlig i Hamnefjell. Tidligere denne måneden måtte styret i Finnmark Kraft bekjentgjøre at det var behov for et hvileskjær fra tunge investeringer – og like etter kom beslutningen om at direktør John Masvik takker for seg med umiddelbar virkning. Vi skal ikke begi oss ut på noen gjettekonkurranse om hva som er årsaken, men vi tror det er grunn til å være bekymret over at vi tilsynelatende har lagt det meste i dvale i påvente av at det blir «bris» i markedet.

Alternativet er at de åtte eierne nå finner ut at det trengs ekstern kapital for å komme videre med lovende og viktige prosjekter.  Det er mulig det finnes økonomi til å gjennomføre selve investeringen, men tiden er kanskje inne for å skaffe samarbeidspartnere, som ser at det på lang sikt vil være regningssvarende. Akkurat nå vil heller ikke den bebudete endringen i avskrivningsreglene nytte, ettersom det finnes forsvinnende lite å avskrive.

Den største barrieren, både for Finnmark Kraft og eventuelle eksterne interessenter, kan faktisk være mangel på politisk forutsigbarhet og ambisjoner på vegne av det som burde vært vindkraftfylke nummer èn.