Fire år med komplett kaos har gitt skolepolitisk stillstand i Alta. Det høres kanskje forlokkende ut for alle som har fryktet endringer, men problemet er at det er overhengende fare for at kommunestyret som tiltrer kommende høst, får en helsepolitisk spareplan i fanget i stedet. Det blir slett ikke enklere.

Det er nemlig usedvanlig vanskelig å få øye på skolestrukturen som skal gi bærekraftig drift, i hvert fall i løpet av de neste årene. Ingen av de politiske fløyene i kommunestyret har presentert en modell som gir nevneverdige innsparinger, og det var strengt tatt hele utgangspunktet for at saken ble reist i 2011. Både for fire år siden og i dag er driften av kommunens tjenester for kostbar, og dette er den direkte årsaken til at rådmann Bjørn-Atle Hansen har vært så fast i klypa i dette spørsmålet. Slik vi oppfatter situasjonen etter tirsdagens kommunestyremøte, er det paradoksalt nok administrasjonen selv og rektorene som skal pleie skjønn i forhold til ressursfordelingen i tiden som kommer. Prinsippet om nærskole og desentraliserte løsninger står fast. Ikke før skolene i Kaiskuru og Aronnes har syv trinn, er det mulig å se for seg effektive kutt.

Det er lov å gjøre ting på andre måter enn verden for øvrig, men både kommunens egen utredning fra 2011 og den påfølgende  Norconsult-rapporten var krystallklar på at det var behov for sentralisering og rasjonalisering av drifta. Disse faglige rådene var Arbeiderpartiet og SV innstilt på å lytte til før siste kommunevalg, men den holdningen bidro sterkt til at det ble maktskifte i Alta kommune etter 28 år. Noe sier oss at de ikke ønsker en reprise. De fire partiene som overtok jobben var før valget like krystallklar på at ingen skoler skulle legges ned.

Som de fleste har fått med seg har antallet kuvendringer siden den tid fylt det meste av fjøskapasitet i Alta. Samtlige partier har vært på hvileløst søk etter «sin» modell, og det er ingen overdrivelse å påstå at jakta har vært resultatløs. Heller ikke den siste modellen basert på snuoperasjonen til Ap og SV, har vist seg å være særlig slitesterkt, til tross for at Venstre skiftet side og sikret et flertall for en modell basert på fri flyt av elever og sanering av overkapasitet.

Dette «nullspillet» har skapt ekstremt mye frustrasjon og frykt i alle himmelretninger av vår langstrakte kommune. Det finnes knapt en skole som ikke har vært spilt på banen i forbindelse med nedleggelse eller kutt i en eller annen form, samtidig som rektorene i en tidlig fase var krystallklar på at det var lite tilrådelig å bruke ostehøvelen på den ordinære drifta. Det er den som sikrer lærermateriell, vikarer, lærerressurser og kvalitet i skolen.

Det er derfor lett å forstå at frie og uavhengige Knut Klevstad fra KrF forsøkte seg på et kompromiss i siste kommunestyremøte, en pause som kunne gjenopprette tilliten til politikerne i dette spørsmålet. Han ønsket at partiene brukte tiden fram mot april 2016 på å lage en skolestruktur hvor kvalitet, innhold og geografisk struktur vektes. Vi ser behovet for fred og fordragelighet, men for rådmann Bjørn-Atle Hansen og de som skal snekre budsjettene de neste årene, vil det ikke hjelpe. En populistisk handlingslammelse bidrar kun til å skyve problemene foran seg, og det er utvilsomt malurt i begeret når man nå går i gang med viktige helse- og omsorgsinvesteringer.