Skreller vi vekk Per Sandbergs retoriske mageplask overfor KrF, sitter vi igjen med tankeløse og populistiske holdninger til et fargerikt fellesskap. Ikke minst bør vi finnmarkinger være rause og vite bedre enn å understøtte fordommer mot andre kulturer.

Fylkesleder Ronny Berg i Frp ville ikke formulert seg på «den måten», men ønsket Sandbergs invitt til debatt om innvandring velkommen. Vi har forsåvidt heller ikke noe i mot å diskutere norsk asyl- og innvandringspolitikk, kanskje spesielt i lys av behandlingen av integrerte barn som ble sendt hodestups ut av landet, men bak Per Sandbergs rabiate angrep på KrFs terrorskyld, fant vi også et oppgjør med det flerkulturelle Norge som ettersigende har spilt fallitt.

Hvis tanken er at fremmedfrykt skal gi et tiltrengt hopp på meningsmålingene for Frp, så tror vi tiden er inne for å forlate gammelt tankegods, også for de som enda mener den gamle oppskriften til Carl I Hagen holder vann. Eventuelt Sandberg eller Tybring-Gjedde. Verden har imidlertid endret seg, blant annet på grunn av mer kunnskap, større mobilitet og en globalisering som ikke er reversibel. I dag mener det store flertallet at mangfold og et flerkulturelt Norge er en berikelse, hvis vi skal tro Statistisk sentralbyrå. Syv av ti er faktisk positive til en slik utvikling.

Det innebærer ikke at noen fornekter at det finnes utfordringer og forbedringspotensial innenfor integreringsarbeidet her til lands. Tvert i mot. Vi har veldig mye å gå på, men den store vrangviljen i den norske folkesjela er i ferd med å bli en luftspeiling. Paradokset er videre at det er innvandring som sikrer oss arbeidskraft, for eksempel innenfor fiskeriene i nord og mange viktige serviceyrker. Vår største utfordring er å ha nok hender. Tar vi befolkningsstatistikken på alvor, er det innvandring som har gjort at vi holder skansen i mange kommuner. Det må være bedre at statistikken er fargerik enn at bygdene forsvinner.

Både på grunn av den historisk virkelighet og vår egen sammensatte bakgrunn, bør finnmarkingene være de første til å se verdien av gjensidig forståelse, på tvers av kultur, språk, religion og geografi. Norsk, samisk, russisk, finsk og kvensk samkvem har skapt en smeltedigel, riktignok med variabel intensitet gjennom mange år. De senere år er spekteret blitt enda større.

Fornorskningen bør få oss til å tenke nøye gjennom hvordan vi behandler minoriteter, og krigens brutale utslag i form av nedbrenning og evakuering for 70 år siden, bør gjøre oss til eksperter på å forstå mennesker på flukt.