Norut-rapporten «Finnmarkslandskap i endring» viser at Finnmarkseiendommen (Fefo) fortsatt har lang vei å gå når det gjelder omdømme og tillit i befolkningen, men i tillegg må forvaltningsorganet slepe med seg arven etter en betent politisk debatt om samiske rettigheter, og en hjemmelsoverdragelse som etter ambisjonen skulle gjøre finnmarkinger til herrer i eget hus.

Ordkrigen etter fredagens presentasjon av rapporten er nokså typisk i så måte: Det har blitt en fartsfylt omkamp om retten til land og vann, diskusjonen som gikk en kule varmt før finnmarksloven ble vedtatt i 2005. Sårene og sporene etter den debatten henger igjen og vil belaste Fefo, som strengt tatt har med å følge lovens bokstav og intensjoner.

Ni år etter er det langt på vei de samme argumentene som bringes til torgs, også når innsatsen og omdømmet til Finnmarkseiendommen er hovedpoenget. Det må være anledning til å debattere grunnlaget for hele forvaltningen og ønske en ny gjennomgang av premissene i loven, men her blir gammelt agg stående i veien for vurderingen av Fefos innsats som forvalter, eier og næringsaktør. Det var det Norut skulle finne ut av.

Her er det høyst naturlig at folk er både kritiske og utålmodige. Kommuner og fylkeskommuner må tåle det samme når fellesskapets verdier skal disponeres. Det er sunt at det stilles spørsmål, men vi tipper de ansatte i Fefo føler at det blir urettferdig å bli målt på hva Stortinget kom fram til når det gjelder sammensetning av styret og ordlyden i loven. Rapporten viser da også at servicegraden er forholdsvis god, noe de ansatte bør ta med seg på den positive siden.

Styret er sammensatt av tre oppnevnt av fylkestinget og tre oppnevnt av Sametinget, en løsning blant annet Altaposten var kritisk til. Erfaringene så langt er at det har vært liten dissens og få store slag basert på denne krittstreken. Vi tror også temperaturen har blitt noe lavere på grunn av balanserte og gode framlegg fra Finnmarkskommisjonen. Heldigvis. Vi ser helt klart at det finnes omstridte saker i loven som krever kontinuerlig debatt og kanskje etter hvert justeringer.

Vårt ønske at at Fefo skal ta en posisjon som samfunnsbygger, med bærekraftig forvaltning på folks premisser. I dette ligger det at organisasjonen bør være tilbakeholden med å prise jakt og fiske for høyt, og at man ikke bidrar til prispress for boligtomter og andre arealer, spesielt i pressområder som Alta, Hammerfest og Kirkenes. Paradoksalt nok er det partier som hyller markedskreftene til vanlig, som denne gangen ønsker å tøyle Fefo. Det er hyggelig at de nedtoner egne fanesaker for å ivareta det sosiale ansvaret.

Vi synes også Fefo etter beste evne skal delta i kampen for at lokale ressurser utnyttes i Finnmark, slik man forsøker gjennom Finnmark Kraft. Vi har svært få kapitalbaser i fylket og er prisgitt at det finnes lokalt tuftede selskaper og organisasjoner som påtar seg en utviklerrolle. Fefo kan være en god igangsetter, men må hele tiden være opptatt av å minske risikoen og sørge for at kjerneoppgaven løses på best tenkelig måte.