Norske myndigheter vil ikke hjelpe med å heve fire omkomne russiske krigshelter fra et vrak utenfor Berlevåg, eller delta i en russisknorsk minneseremoni for marinesoldatene som omkom under andre verdenskrig. Det virker smålig.

Vi tar ikke til orde for å mildne reaksjonene på utenrikspolitiske overgrep. Det er naturlig at Russlands brudd på folkeretten i Ukraina blir møtt med refs, også fra naboland med sterke historiske relasjoner. Det er heller ikke spesielt overraskende at Norge slutter seg til NATO-alliansens sanksjoner og samtidig er tilbakeholden i forbindelse med oppfølgingen av bilaterale avtaler på militært nivå.

Vi etterlyser imidlertid balanse og klokskap i forhold til hvor det er naturlig å anvende en kald skulder for å understreke et poeng. Blant områdene vi bør kunne skjerme er folk-til-folk samarbeid, inkludert arrangementer og markering av felles historie. Den internasjonale krisen sto heldigvis ikke i veien for markeringen av 70-årsjubileet for frigjøringen i øst, simpelthen fordi både konge og fedreland var takknemlig for bistand da nazistene skulle jages ut av landet høsten 1944 og påfølgende vinter. Enten hjelpen kom fra øst eller vest.  Det oppheves ikke av dagens betente situasjon.

Vi kan heller ikke se poenget med å avslå en forespørsel fra den russiske ambassaden, som etter 70 år ønsker å heve et flyvrak som ble kiste for fire omkomne krigshelter. Det er mulig man ser for seg muligheten for å bistå senere, men det er symboltungt når Norge avslår en slik anmodning på eget territorium. Det virker unødvendig uforsonlig.

Vi tror det hadde vært en ide å lytte til professor Jens Petter Nielsen, som er en av våre fremste eksperter på norskrussiske forhold. I et intervju med Altaposten advarte han sterkt mot å kutte båndene, i den forstand at kontakten med det russiske folk er viktig for både samarbeid og stabilitet. Ikke bare regionalt, men for hele kloden. Filosofien må sies å være at dialog er mer fruktbart enn å skalke lukene.

I mente har vi naturligvis det faktum at Norge og Russland i fellesskap har sikret flere gjennombrudd de senere år, med delelinjeavtalen og grenseboerbeviset som åpenbare blikkfang. Dette er avtaler som er naturlig å følge opp når stormbygene forhåpentligvis legger seg og tøværet blir rådende. I mellomtiden synes vi det er synd hvis kantete og urimelige tiltak står i veien for samhandling mellom folk på grasrota, eventuelt feiring av historiske begivenheter.