Terroraksjonen mot Charlie Hebdo er ikke bare et opprørende attentat mot ytringsfrihet og trykkefrihet, men handler også om grunnleggende forakt for et moderne og opplyst samfunn. Derfor var denne ukas utgave av det kriserammede satirebladet så ekstremt viktig for oss alle, selv om man måtte mislike form og innhold. I det øyeblikk pøbelveldet, vold og trusler vinner terreng for ensretting og fasit på sannheten, har vi alle tapt.
Det gjelder også for de som definerer seg selv som troende muslimer, de som mener Islam har et fredsbudskap. For de aller fleste som har en slik religiøs overbevisning, var det formålsløse blodbadet i Paris intet annet enn barbari. Det er nødvendig å holde fast på dette når pendelen raskt svinger andre veien, når rasister og høyreekstreme invaderer gatene med sitt hatbudskap. For de som evner å se de grå nyansene i hverdagen, et sted mellom svart og hvitt, blir det viktig å holde fast på sentrale demokratiske verdier. De som gjør det mulig å ha ulike meninger, og som gjør det mulig å ytre dem, til tross for at politiske og religiøse autoriteter føler ubehaget.
I møtet mellom ironi-generasjonen og mørkemenn, som mer eller mindre kontinuerlig føler seg krenket av ord, karikaturer og livsførsel, har det oppstått en kløft som blir vanskelig å forsere. Vi trenger ikke å bevege oss ut av landet for å bli minnet om det i nyere tid, enten vi sikter til forbudet mot Monty Pythons klassiker Life Of Brian, eller kirkens identitetskrise overfor kvinners rettigheter og homofiles egenverdi.
Det viser seg at dialog er den beste løsningen, men man må ikke gå på akkord med menneskerettigheter, kunnskap og demokratiske verdier. Som ytringsfrihet. Det betyr blant annet at vi går på barrikadene for retten til blasfemi, men også for retten til å argumentere mot blasfemi.
I debatten kan man også få inntrykk av at ytringsfrihet og trykkefrihet er en selvfølge i vår umiddelbare nærhet. For et fylke som grenser til Russland er det opplagt at pressefrihet er en utsatt verdi, og vi er ganske så overbevist om at det finnes reaksjonsmønstre lokalt som undergraver den samme ytringsfriheten. Det er ikke omkostningsfritt å lage kritiske artikler i lokalaviser, det kan ende med reklameboikott og oppsigelser. Vi tror også lokale politikere kjenner på at det kan straffe seg å ytre seg i offentligheten, i så stor grad at det kan bli en stor personlig belastning. Ferske undersøkelser har da også vist at ytringsfrihet som verdi har tapt terreng i befolkningen. Terroren i Paris minner oss om hvor sårbar og utsatt denne verdien egentlig er.
I fortvilelsen over det som skjedde i sentrum av Europa, er det lett å glemme de kontinuerlige overgrep som pågår i blant annet Irak, Syria og Nigeria. Boko Haram sender unge jenter med bombebelte inn i sin forrykte hellige krig og holder befolkningen i et jerngrep med sin hemningsløse voldsutøvelse, massakre tuftet på steinaldertolkninger av religiøse læresetninger. Det var flott å se statsledere samlet i Paris for å uttrykke sin avsky mot terrorhandlinger. Det ville vært minst like gledelig å se at verdenssamfunnet med sine ledere reise seg mot den grusomme voldsspiralen som har eskalert i Afrika. Eller, er det for langt unna?