Den hardtslående kritikeren Jarl Hellesvik har selvfølgelig rett i at den sjøsamiske bakgrunnen nærmest ble visket vekk gjennom fornorskningen. Spørsmålet er om det hjelper på identitetsfølelse og tilhørighet om vi i dag tar fram grovkornet sandpapir for å slette de siste sporene av røtter og stolthet.
I gårsdagens Altaposten savnet Hellesvik håndfast dokumentasjon på at den sjøsamiske kulturen faktisk eksisterer, som etnisk gruppe. Vi ser ikke noe stort poeng med å utstede noen form for bevisbyrde, men det faktum at menneskene det handler om kler på seg kofta, lærer språk, engasjerer seg samepolitisk, gjenopptar tradisjonell håndverk, frisker opp mattradisjoner og oppfatter seg selv som samer, gjør at mangfoldet bør møtes med respekt og forståelse.
Hvis en kultur sliter med usynliggjøring på grunn av offisiell norsk politikk gjennom mange tiår, blir det feil å sperre utsikten, eller stille seg i veien for en etterlengtet og ønsket oppblomstring. Hvis det er noe filmen «Familiebildet» av Alta-regissør Yvonne Thomassen formidler, så er det hvor vanskelig det er å løfte lokket av en steamkoker bestående av sterke følelser rundt oppvekst og identitetskrise. Her har det vist seg at det er viktig å respektere hva den enkelte føler og tenker, ikke nødvendigvis være opptatt av blodsbånd og hvorvidt man fortjener gruppetilhørighet. Det betyr også at man respekterer de som er bekvem med å føle seg norsk eller kvensk.
I bunn og grunn er det lett å forstå mennesker som velger å nedtone sin egen bakgrunn, kanskje spesielt hvis familie og barn blir skadelidende. For mange var dette situasjonen, og den enkleste veien videre var av det pragmatiske slaget, lære barna norsk i stedet for samisk og eventuelt skifte navn for å tilegne seg areal til jordbruk.
De siste årene har vi sett en klar vitalisering av samisk språk og kulturuttrykk. Ikke bare i samiske kjerneområder, men også i sentraliserte byområder og langs kysten. Store deler av kystområdene i nord har en markant samisk arv som vi bør ta vare på, uten at hovedpoenget er å sikre seg statusen sjøsame. Langs kysten vil vi sannsynligvis se at den norske, samiske og kvenske arven har utviklet seg helt ulikt fra sted til sted og påvirket hverandre gjensidig, uten at det er nødvendig å plassere merkelapper i panna på de som bor og virker her.