OL-floka ble til en gordisk knute for regjeringspartiet Høyre. I tillegg til at regjeringskollega Frp under landsmøtet satte en lammende kråkefot på planene, viste det seg også at den interne motstanden var større enn forventet.
I nord ble det etter hvert klart at skepsisen var unison. Høyres fylkespartier i nord gikk mot planene denne uka, samtidig som stortingsrepresentant Frank Bakke-Jensen og Tromsø-ordfører Jens Johan Hjort senset stemningen på oppløpssida.
Det er likevel ingen overdrivelse å hevde at partiets nei-dronning i nord var Altas ordfører Laila Davidsen. Hun har argumentert sterkt mot pengebruken fra sekund én og klubbet tidlig gjennom et enstemmig vedtak i Alta kommunestyre om å stille seg negativ til en søknad. Det var et sterkt signal fra nord, selv om vedtaket ble latterliggjort fra flere hold.
Vi mener det var en klok beslutning å trekke Oslos kandidatur som vertskap for vinter-OL i 2022. Ikke fordi Tromsø ble utsatt for et bakholdsangrep for noen år siden, eller at vi ikke unner hovedstaden et løft for idrettsanlegg og infrastruktur, men fordi søknaden manglet fullstendig folkelig forankring. At idrettstinget og en rekke populære idrettsprofiler har ønsket lekene velkommen, er i seg selv ikke noe uttrykk for at ideen og visjonen har oppslutning på grasrota. I så måte bør dette være en lærepenge. En slik prosess handler ikke om å tufte et engasjement i hovedstaden, men om å skape et bredt grunnlag for et nasjonalt prosjekt.
Et norsk nei bør også være et kraftig signal om at hele OL-bevegelsen må justere kursen i forhold til både pengebruk og den olympiske ide.
Hvis ikke, tror vi oppslutningen vil forvitre i rekordfart. Ikke bare i Norge, men i hele verden. Kravene som stilles til arrangørene er på kollisjonskurs med de verdiene man skal forvalte, og bare ideen om å skatte- og avgiftslettelse for IOC, blir paradoksal når vi vet at en OL-garanti med den usikkerhet som følger med, i praksis handler om å omprioritere midler som norske skattebetalere bidrar med. Det store flertallet kjører ikke limousin.
Vi tror også det politiske Norge skal være glade for at de slipper en merkverdig innspurt i denne saken. Tromsøs OL-søknad ble i sin tid rammet av idrettens eget maktspill og ble derfor aldri fremmet for politisk behandling. I dette tilfellet dreier det seg imidlertid om regjeringspartier som er totalt splittet i synet på søknaden. Selve saksfremlegget ville fortonet seg som lugging med bakglatte ski, uten hjelpende stavtak fra regjeringens finansminister. En redningsplanke fra Arbeiderpartiet, type treski, ville vært det eneste saliggjørende. Da hadde lyden av piskesnert fulgt de to stortingsgruppene helt inn til votering.