Norge som nasjon og innbyggerne her til lands er over gjennomsnittet glad i både vinteridrett og store internasjonale begivenheter, men vi tror samtidig rettferdighetsprinsippet slår inn når følelsen av overkjøring blir for klam.
Hvis Arbeiderpartiet og Høyre nå bruker pisken for å skrape sammen en flertall for en statsgaranti for OL i 2022, er det en fare for at begrepet folkefest vil sitte langt inne. Selv ikke en massiv PR-kampanje med profilerte OL-helter har klart å snu opinionen i denne saken.
Et par dager før Høyres stortingsgruppe trolig sier ja til en statsgaranti for OL i 2022, rykket de tre nordnorske fylkeslederne i partiet ut med krav om at representantene må fristilles i behandlingen. De samme reaksjonene har vi sett i Arbeiderpartiet, noe vi tror handler om at stortingsrepresentantene må stå til rette for grasrota og egne velgere, ett år før lokalvalgene byr på sin usminkede dom over partiene. Situasjonen er samtidig at ett av to regjeringspartier har sagt kategorisk nei til lekene i Oslo, noe som sier oss at grunnlaget for en statsgaranti er svært så tynn.
Den ekstraordinære antipatien i nord skyldes delvis renkespillet Tromsø-OL ble utsatt for, men vårt inntrykk et at uviljen stikker dypere enn som så. Den smakløse pengebruken i Sotsji henger igjen, samtidig som den internasjonale olympiske komite (IOC) sliter kraftig med omdømmet etter taktiske og strategiske bommerter. Internasjonalt er dette best symbolisert gjennom at kun tre kandidater står tilbake når det gjelder nettopp OL i 2022, nemlig Oslo, Beijing i Kina og Almaty i Kasakhstan.
Det er gode grunner til at IOC trenger en norsk søknad akkurat nå.
Det legges også stein til byrden når Norges Idrettsforbund opptrer med makeløs arroganse, som å ønske seg ny befolkning eller anvende hersketeknikker for å tvinge gjennom sin vilje. Debattene i sakens anledning har gjort vondt verre. Vår uro er fortsatt at pengebruken blir større enn statsgarantien skulle tilsi og at dette får konsekvenser for idrettsbevegelsens muligheter til å realisere anlegg og planer. Hadde man brukt mer tid på å klargjøre hvordan spillemiddelkøen skal håndteres, hadde oppdriften fra idretten egne rekker vært større. Et vedtak i Norges Idrettsforbund er ikke alene nok til å tufte den begeistringen som bør ligge i bunnen. Det er heller ikke et marginalt flertall i Oslos befolkning for å arrangere OL. Hele landet burde vært spurt, slik Senterpartiet har vært inne på.
Vi gjentar gjerne at vi unner pressområdet Oslo bedre infrastruktur og bydelsutvikling, men spørsmålet er om dette er veien å gå. Framfor alt må ikke en slik satsing innebær at lag og foreninger rundt om i landet blir skadelidende.